Innlandets muligheter, klima, tørkesommeren, matberedskap og dyrevelferd var blant de sentrale temaene i Aas-Engs tale på årsmøtet i Hedmark Bondelag 20. mars 2019.

Nedenfor følger utrdrag fra talen - hele teksten til årsmøtetalen lastes opp her:

"Om et knapt år så er Hedmark fylke historie og Innlandet stiger fram fra skoddeheimen. Det er fullt mulig å finne problemer med dette nye Innlandet, men det er også mulig å bli en smule entusiastisk.
Hør bare her:
- Innlandet har allerede 20% av den grønne verdiskapinga i Norge, 20% av jordbruksarealet, 30% av skogarealet og 40% av avvirkninga, vi har tatt brorparten av veksten i antall ammekyr og vi er norgesmestre i nydyrking, og ennå har vi mye å gå på!
SINTEF-rapporten som har kartlagt vekstpotensialet for den grønne sektoren i Innlandet, har anslått potensialet til å være på hele 20 milliarder og 25.000 arbeidsplasser når det grønne skiftet skyter fart. Så her finnes det muligheter om vi vil - sammen.
Vi sitter også på verdensledende kompetansemiljøer innenfor avl og planteforedling, og vi har gode forsknings- og utdanningsmiljøer som Apelsvoll og Blæstad. Disse vil bli viktige i den videre klimatilpasningen av jordbruket.
Jeg har merket meg med glede et sterkt engasjement knyttet til forskning på et mere klimasmart jordbruk fra den nye dekanen ved Fakultet for anvendt økologi, landbruksfag og bioteknologi ved HInn, Maria Hörnell Willebrand, med Blæstad-duoen Tofastrud og Cottis som heiagjeng. Og nettopp Blæstad kan bli en viktig nøkkel i utviklingen av et klimasmart landbruk her i landet. Så til styret ved Høyskolen i Innlandet vil jeg bare si en gang for alle:
- Det vil være ren galskap å stenge ned den eneste utdanningsinstitusjonen i Norden som evner å flytte klimateknologien fra tegnebrettet til praktisk anvendelse for bonden på jordet!

Klimaet.

2018 er året klima for alvor kom på dagsorden i matdebatten. Den verste tørkesommeren på mere enn 70 år har satt spor. Det positive er at folk flest blir mere bevisst på viktigheten av å opprettholde egen matproduksjon her i landet, når verden rundt oss blir mere krevende. Problemet er at vi i landbruket har landet i en salig saus der et nei til kjøttkaker til middag blir løsninga på nær sagt alt som er vondt og fælt her i verden: De stakkars dyra slipper å bli mat, folkehelsa får seg en voldsomt boost og viktigst, klimaproblemet fordufter som kupromp for sola. I det hele tatt; dyr som mat sliter om dagen.

Vi kan gjenta til det kjedsommelige at Norge er et grasland, som trenger drøvtyggere for å omdanne graset til mat. Uten disse dyra blir det ei stusslig sjølforsyning. Det begynner å sige inn, men det går sakte. Folk flest fortviler mere over at Boeing 737 Max8 står på bakken, enn truslene mot den globale matproduksjonen klimaendringene representerer. Forskerne er nå sikre på at 1,5 graders målet blir umulig å nå. Og stadig flere trur vi i stedet vil nærme oss 2,5 grader ved neste århundreskifte. Da trenger vi all den norske matproduksjonen vi kan klare. For det blir neppe noe fungerende internasjonalt matmarked om dette slår til.

Tørkesommeren.

Den verste tørkesommeren i manns minne, har preget oss i landbruket sterkt det siste året. Mange  har følt på uro og bekymring: Har vi nok for til dyra våre? Klarer vi å gjøre opp for oss? Heldigvis kan vi slå fast at etter en storstilt dugnad i landbruket, hvor Bondelaget har vært sentral, har vi berget oss «sånn noenlunde». Når jeg bruker et såpass omtrentlig begrep, er det fordi mange bønder vil oppleve konsekvensene av fjorårets tørkekrise først når «vårknipa» nå setter inn både foringsmessig og økonomisk. Tørkekrisa viste verdien av å ha Bondelaget, som både forhandlet fram ei krisepakke med regjeringa, og som har vært et viktig forum bønder imellom for å skaffe vinterfor og for å støtte hverandre. At vi fikk berget så mye halm som vi fikk, skyldes at mange tok ansvar og handlet i tide. Solidariteten som ble vist mellom yrkesbrødre og -søstre i denne situasjonen synes jeg var enestående. Kornprodusentene våre gjorde en kjempeinnsats med å berge nær sagt all tilgjengelig halm i fylket uten på noen måte å bli rik av det. Halmdugnaden viste hvor gode vi er til å jobbe sammen og hvor viktig det er å ha våre store samvirkelokomotiver når slike situasjoner oppstår.

Likevel er det enkeltpersoner innsats som imponerer mest. Jeg vil trekke fram spesielt transportør og bonde Erik Aaen på Tynset. Han organiserte, presset og transporterte rundt 12.000 bunter halm fra Trøndelag til Nord-Østerdal og Gudbrandsdalen helt på eget initiativ, og bidro sterkt til å redde forsituasjonen for mange denne vinteren. Også leder i Trysil Bondelag, Jan Ove Lyseggen, som ordnet halm til mange av sine medlemmer gjennom bekjente på Romerike, fortjener oppmerksomhet for sin innsats. Vi koster på oss en applaus for Erik og Jan Ove!

Matproduksjonsberedskapen.

Ei hovedutfordring i åra som kommer for landbruket blir å bidra til å motvirke klimaendringene, men også å mestre matproduksjonen under et endret klima. Tørkesommeren var i så måte et varsko. Aldri har vel sjølforsyninga vår vært dårligere enn etter denne sommeren. Vi har sett 30-tallet.

Hva kan vi lære av tørkesommeren og hvordan skal vi være bedre forberedt neste gang uåret slår til? Som leder i Norges Bondelag Lars Petter Bartnes har poengtert, bør hver enkelt bonde vurdere sin egen risikospredning. Mange bønder har i dag satset stort og spesialisert innenfor ulike produksjoner, og mange er svært dyktige. Problemet er at en gjør seg sjøl veldig sårbar når alle egga legges i samme kurva, samtidig som det er investert tungt gjennom store låneopptak.

Overordnet bør landbruket utarbeide felles beredskapsplaner, som fordeler ansvaret bedre mellom de ulike aktørene med hvem som skal gjøre hva. Nortura, Tine og Felleskjøpet kom godt på banen og gjorde en viktig jobb gjennom krisesommeren, men likevel kom krisa litt som «julekvelden på kjerringa». Mange av tiltakene som ble satt inn burde ideelt sett ha vært oppe å gå raskere. Eksempelvis kom Felleskjøpetss halmgaranti først 10.august, godt etter at skuronna var i gang på Østlandet. Og kapasiteten på Tines forplanlegging i den kritiske perioden i forkant av skuronna, var preget av ferieavvikling. Dette må vi lære av! Jeg savner en mere åpen og offensiv debatt om dette internt i landbruket. Men også Fylkesmannen, som har det overordnede ansvaret for samfunnsberedskapen vår, bør evaluere sin rolle for å stå bedre rustet neste gang krisa oppstår.

Dyrevelferd.

50% av forbrukerne mener dyrevelferd er viktigst når en velger i butikken Bare 14% mener norsk opprinnelse er viktigst (ref. Reknes, Matprat). Det er derfor helt avgjørende for norsk landbruk at vi leverer på dyrevelferd. Verst av alt er det når vi blir tatt med buksa nede, og sier en ting og gjøre noen annet.  Dette er den dyrkjøpte lærdommen etter Mattilsynets avsløringer om graverende forhold hos slaktegrisbeseteninger i Rogaland i fjor. Da kan systematisk omdømmebygging for norsk mat og landbruk bli ødelagt nærmest over natta. Matprats undersøkelse «Kjøttets tilstand» illustrere dette godt: i 2017 hadde nær 80% av de norske forbrukerne sterkere tillit til norsk kjøtt enn importert vare, mens det 2018 var falt ned mot bare 60%. Dette omdømmefallet er i statistisk sammenheng nærmest for en tsunami å regne.

Vi vet vi har ei dyrehelse i verdenstoppen. Det betyr ikke automatisk at dyrevelferden er i samme klasse, men det er ikke helt uten sammenheng. Vi har et regelverk for hold av produksjonsdyr som er av de aller strengeste i verden. Uten dette ville neppe dyrehelsa heller vært så god. Helheten her må vi bli flinkere til å snakke om. Utfordringa er at de mest fundamentalistiske dyrevernerne har tilranet seg definisjonsmakta av hva som er god dyrevelferd. Og de blir aldri fornøyd. For når ett krav er innfridd, kommer gjerne et nytt. Faglige råd drukner i rent føleri, som har lite med den forsknings- og erfaringsbaserte kunnskapen landbruksnæringa sitter på.

I det siste har den store snakkissen vært forholdet mellom ku og kalv i mjølkeproduksjonen. Nå skal alt slippes løs i fjøset, det betyr fort kostbare ombygginger og tilpasninger. Eggprodusentene gikk i denne fella ved innføring av miljøbur i 2013. Etter å ha investert tungt i ombygging til miljøbur, opplever mange å måtte bygge om til frittgående systemer bare fem år etter forrige tilpasning. Vi må derfor få forståelse for at det viktigst må være å få til en god dyrevelferd i de husdyrromma vi har, ellers går regnestykket rett og slett ikke i hop.

Men vi må også rydde i eget reir i landbruket. Andelen storfeslakt som får hygienetrekk er økende. I 2017 fikk hver fjerde storfeleverandør trekk for møkkete storfe for ett eller flere av de dyra som ble levert til slakt. Dette er både et matkvalitetsproblem og ei dyrevelferdsutfordring vi må ta tak i. For ethvert presseoppslag om dårlig dyrehold svekker omdømmet vårt. Næringa skal ha nulltoleranse for dyrehold som lever på kanten etiske og dyrevelferdsmessig.

(...)

Landbrukspolitikk kan til tider være tungtfordøyelige greier. Da er det godt at humoren sitter løst der hedmarkinger møtes. Verdien av å rive kjeft er i det heletatt sterkt undervurdert når det kommer til psykisk helse. Mi oppfordring er å ta vare på det gode optimistiske felleskapet – vi må snakke hverandre opp! Vi har mye å glede oss over i landbruket. Løsninga på klimaproblemene finnes i sirkulærøkonomien og kretsløpstenkingen som vi alltid har forvaltet. Og vi produserer en vare som aldri vil gå av moten, slik Ap-høvding Einar Førde så godt formulerte det en gang fra Stortingets talerstol: «Folk et ikke på sikt, dei et kvar dag»

Takk for oppmerksomheten og godt årsmøte!"