I dag går høringsfristen ut for forslaget til forskrift om kompensasjon etter avvikling av pelsdyrhold. Styret i Hedmark Bondelag har levert et omfattende innspill i forbindelse med høringen.

Styret i Hedmark Bondelag krever at pelsdyrbøndene får full erstatning. Dette er noe ganske annet enn kompensasjonsordningen som regjeringen foreslår.
Sentralt når det gjelder full erstatning er at den hjemles i grunnlovens paragraf 105, som skal sikre at den som må avstå rettigheter til en annen, skal få erstatning.

Styret peker på at det er helt uakseptabelt at regjeringen i stedet foreslår en kompensasjonsordning. Styret påpeker at denne vil slå høyst urettferdig ut, og viser blant annet til at det er helt uakseptabelt å legge bokført verdi til grunn for beregning av økonomisk kompensasjon. Det vil gjennomgående ikke gi reell erstatning for tapte verdier.

Regjeringen har i denne saken drevet en oppvisning i uforutsigbar næringspolitikk, påpeker styret, og viser til at Stortinget så sent som i 2017 la rammer for videre pelsdyrdrift i Norge. Den gang ble det blant annet lagt vekt på forutsigbarhet – som gjaldt i ett år før regjeringen snudde i 2018.

Styret mener at saken kjennetegnes av en bemerkelsesverdig mangel på faglige argumenter og begrunnelser.

Innspillsteksten fra Hedmark Bondelags styre følger her:

Forskriftsforslaget er grunnleggende uakseptabelt i og med at det gjelder en kompensasjonsordning, og ikke full erstatning. Juridisk er dette ingen farbar vei.

Grunnlovens paragraf 105 har nedfelt følgende: Fordrer statens tarv at noen må avgi sin rørlige eller urørlige eiendom til offentlig bruk, så bør han eller hun ha full erstatning av statskassen.
Hedmark Bondelag mener at en nå må sette alt inn på at pelsdyrbøndene får rett til full erstatning i hht Grunnlovens paragraf 105.

Av nevnte paragraf framgår tydelig at dette gjelder både fast og ikke fast eiendom. I dette tilfellet er næringen fratatt retten til å drive sin næring, jf lovens bokstav om urørlig eiendom/ikke fast eiendom.

Vesentlig her er at næringsforbudet er en høyst politisk beslutning.
Saken er en oppvisning i uforutsigbar næringspolitikk, som iallfall i nyere tid savner sidestykke. Senest i 2017 ble pelsdyrhold behandlet av Stortinget, på en måte som i det minste tok sikte på å gi forutsigbarhet. Så fikk denne forutsigbarheten gjelde kun ett år, før regjeringen snudde 180 grader. Dette skjedde bak lukkede dører, og for å gi ett parti en politisk gevinst.

Det er en bemerkelsesverdig mangel på faglige argumenter og begrunnelser – begrunnelsen er overveiende politisk. Det politiske i dette er i seg selv et argument for at Grunnlovens paragraf 105 bør benyttes, med utgangspunkt i at det er det offentliges «subjektive» (ie politiske) behov som danner grunnlaget, ikke objektive/juridiske beveggrunner.
Dersom det hadde vært dyrevelferdsmessig grunnlag for næringsforbudet, burde forbudet naturlig vært hjemlet i dyrevelferdsloven.

Når det gjelder fastsettelse av erstatning, går en også her på tvers av det vi har av prinsipper og regler. Erstatning skal gis etter konkret og individuell vurdering, og fastsettes normalt gjennom rettsapparatet. I dette tilfellet er det lagt opp til at departementet selv skal fastsette erstatning. Dette er ikke akseptabelt.
Stortinget, som lovgiver, må fastsette hvordan dette skal foregå, og påse at det gjøres skikkelig.

Skal en likevel gå inn på de ulike elementene i forslaget til kompensasjonsordning, så er det helt uakseptabelt å legge bokført verdi til grunn for beregning av økonomisk kompensasjon. Dette vil slå svært urettferdig ut, og det vil gjennomgående ikke gi reell erstatning for tapte verdier.
Bokført verdi gjenspeiler ikke på noen måte reell verdi.  Bokført verdi er en regnskapsteknisk størrelse, som ikke reflekterer anleggenes markedsverdi. Bokført verdi tar heller ikke hensyn til egeninnsats i vedlikehold og oppgradering av anleggene. De som har nedskrevne anlegg, vil ikke ha noen bokført verdi på anleggene. Disse anleggene har selvsagt likevel en betydelig markeds- og bruksverdi, all den tid de genererer betydelige inntekter for eieren.
I tillegg legges det opp til en 7 prosent avkorting per driftsår etter 2017. Dette er urimelig, siden det ikke reflekterer den reelle utviklingen av kapitalens verdi. Beregnet levetid på et pelsdyranlegg er ifølge Norges Pelsdyralslag minimum 50 år for bygg og 25 år for inventar, og kan være betydelig lengre ved godt og løpende vedlikehold.

Tispetillegget slår også svært urettferdig ut, siden det er store forskjeller på antall dyr i besetning ut fra type (sølvrev vs blårev, safirmink vs brun mink).

Kompensasjon for lavere årlig alderspensjon foreslås oppsiktsvekkende nok å betales etterskuddsvis. Dette er ikke akseptabelt. 

Norges Pelsdyralslag har tydelig vist med beregninger både på makronivå for de 200 næringsutøverne dette gjelder, og med enkelteksempler, hvor ille kompensasjonsordningen slår ut. Det dreier seg om mange millioner i gjeld for svært mange. Forslaget er komplett urimelig.

At en forskrift om tilskudd til omstilling skal komme på et senere tidspunkt, bare understreker lemfeldigheten som denne saken er preget av.

Stortinget var i forbindelse med vedtaket av lov om forbud mot pelsdyrhold svært tydelig på krav om rimelighet overfor næringsutøverne, bl a følgende formulering: «Stortinget ber regjeringen følge erstatningsordningen tett, og forventer at ordningen justeres dersom det blir urimelige utslag i samlet utmåling av kompensasjon (…).»
Ovenstående gjennomgang viser at departementet langt ifra oppfyller Stortingets krav om rimelighet.