To innlegg fra vårt styremedlem Berit Grindflek:

Å bevare beiting er godt naturvern

Norsk rovdyrpolitikk har store konsekvenser. I enkelte områder er det ikke igjen beitedyr. Mindre beiting i utmarka går ut over det biologiske mangfoldet.

Hedmark har store beiteressurser i utmarka. I dag utnytter vi bare 33 prosent av fylkets beiteressurser. I Oppland utnyttes mye mer – 68 prosent. I ulvesona i Hedmark er antall beitedyr redusert med 65 prosent i perioden 1995-2012. Dette innebærer at fôruttaket i utmark kan tredobles. Beregninger viser ca. 3 millioner kroner i verdi av utmarksbeite i Os kommune og 10-11 millioner i Ringsaker kommune. Har vi råd til å la være å utnytte denne ressursen?
Beiting i utmark har vært en viktig ressurs for norsk landbruk i århundrer, og det har skapt et biologisk mangfold med arter som er avhengig av beiting for å klare seg. Uten beiting klarer vi ikke å opprettholde det biologiske mangfoldet. I tillegg ønsker mange andre brukere av utmarka som turfolk, turister, hyttefolk og jegere at vi har et levende kulturlandskap.
Uten beite gror det artsrike kulturlandskapet igjen. Så mange som 685 rødlistede arter (ca 35 prosent av alle rødlistearter) et er knyttet til beitemark, og står altså i akutt fare for å bli utryddet. Gjengroing reduserer mange sjeldne og trua planters utbredelse. Dette vil jeg si er fullstendig misforstått naturvern.
I tillegg til at beiting hindrer gjengroing, tar beitedyra med seg frø og bidrar til plantespredning. Plantemangfoldet påvirkes også av tråkk og gjødsling.
Beitebruk er god dyrevelferd. Bruk av utmarksbeiter er et godt bidrag mot målet om økt matproduksjon på norske ressurser.
Kjøtt fra dyr produsert på utmarksbeite er bra. Beiting er en optimal form for matproduksjon. På lammekjøtt er det gjort en undersøkelse hvor det ble funnet høyere innhold av flerumettede fettsyrer i kjøtt produsert på fjellbeite sammenliknet med lammekjøtt produsert på gjødsla innmarksbeite.
Nå må det tas grep politisk! Stortingets målsetting om økt matproduksjon på norske ressurser må oppfylles.  Dette handler om vår egen og våre etterkommeres framtid. Vi vil at arven vi etterlater oss skal være minst like bra som den vi overtok.

Berit Grindflek

Følg magefølelsen på valgdagen!

Naturvern er så mangt, og engasjementet for artsmangfoldet er viktig.

Arealene ble ikke kartlagt før rovdyrtrykket økte i våre områder, og vi vet ikke hva vi mister. Skogsbeite er noe vi har holdt på med siden steinalderen. Når skogsbeite opphører, så lukker skogene seg, skyggetålende arter overtar, og mange arter forsvinner.
Det kan være kjente arter som gulaks og markjordbær, eller rødlistede arter som beitemarkssoppene lillabrun rødspore, lutvokssopp eller mørkskjellet vokssopp.
Disse artene og mange flere er registrert innenfor ulvesonen, og trenger beite for å kunne overleve.
Når skogene gror igjen og artsmangfoldet reduseres, påvirkes det økologiske kretsløpet. Konsekvensene av dette er også mindre insekter som sommerfugler, villbier og humler.
Poenget er at det er mange måter å ta vare på naturen på. Vi som gårdbrukere etterlyser et mer allsidig engasjement for naturen.
Gjengrodde skoger vil også være mindre attraktivt for turister, og store verdier går tapt for dem som prøver å drive beitenæring.
Bruken av utmarksressurser i skog og fjell til beitende dyr er en viktig del av norsk matproduksjon, og er viktig for artsmangfoldet.
Dyr på beite sørger for å holde landskapet åpent og gir kjøtt med særegen smak og kvalitet. Det er knapt et land i verden som produserer mat med så lite bruk av medisiner og plantevernmidler som Norge.
Hvert år spiser norske små- og storfe fôr i utmarka til en verdi av rundt en milliard kroner. Vanligvis blir over 50 prosent av fôret i den norske saueproduksjonen hentet fra utmarka.
I Hedmark er det veldig mange som ikke lenger har den muligheten. Hvis vi ikke skal høste kortreist fôr ved beite, så øker importen. Det er heller ikke bærekraftig, og det er en belastning for klimaet.
Jeg vil oppfordre alle til å tenke nøye over hva de stemmer på ved årets valg. Jeg skal følge magefølelsen 11. september.

Berit Grindflek

 

Innlegg fra styremedlem Harald Håkenrud:

Hvordan øke bærekraftig matproduksjon?

Et samlet Storting har ved gjentatte anledninger hevdet at norsk matproduksjon skal bevares og økes.

Regjeringspartiene, støttepartiene og de øvrige har alle mer eller mindre klare vyer for hvordan en framtidig landbrukssatsing bør være. Med de raske endringene vi ser i vær og klima i vårt beskyttede hjørne, og i langt sterkere grad i andre deler av verden, er det liten tvil om at en nasjonal satsing på produksjon og matvaresikkerhet er nødvendig. For at framtidige generasjoner skal kunne høste nytte og glede av dagens landbruk og landbrukspolitikk er det etter min mening vesentlig å legge til grunn noen enkle kriterier:
- En offensiv distriktspolitikk der leve- og driftsvilkår blir ivaretatt. Dette er eneste måten til å unngå nedleggelse av «utkant-jordbruket».
- Det må lønne seg å være en god agronom ut ifra de naturgitte forhold i forskjellige områder av landet.
- Myndighetenes bevilgninger til forbedring av eksisterende jordbruksarealer må styrkes. Store arealer har i dag et skrikende grøftebehov. Det bør også stimuleres til kalking av sur jord.
- En utnyttelse av små og dårlig arronderte jordskifter må kunne tilgodesees med en høyere tilskuddssats enn øvrige arealer. Dette utgjør en betydelig del av vårt samlede jordbruksareal.
- Våre landbruks – og naturbruksskoler må opprettholdes, utvikles/utbedres og gjøres enda mere attraktive for dagens unge. Med den enorme teknologiske utviklingen som primærnæringer opplever, er det avgjørende med økte bevilgninger til forskning og utvikling.
Ved høstens valg har både de som sitter i regjering og de som gjerne vil, muligheten til å sette mat- og beredskapspolitikk på dagsordenen. Med akselererende klimaendringer både nasjonalt og globalt burde dette være et opplagt valg.
En ansvarlig politiker, som ser litt lenger enn til sin egen stortingstaburett, kan umulig ha unngått å se viktigheten av et robust landbruk med dets ringvirkninger i alle Norges landsdeler.

Harald Håkenrud

 

Innlegg fra nestleder Lars Opsal jr:

Jordvern – et nasjonalt ansvar!

Jordvern har vært lite omtalt i valgkampen så langt. Ikke så rart tenker du: «Alle» er vel positive til «jordvern og sånn»? Vel, det er ikke riktig så enkelt!

Kun 3 prosent av Norges landareal er dyrket mark, og kun 1 prosent egner seg til dyrking av korn. Landets selvforsyningsgrad er ned mot 40 prosent, det vil si at nærmere 60 prosent av matvarene vi spiser ikke er norske. Et bredt flertall i Stortinget har fastslått at vi skal ha økt norsk matproduksjon med grunnlag i norske ressurser. Matjorda vår er basisen i all matproduksjon, og det er derfor avgjørende at vi tar vare på den viktigste ressursen vi har. Stortinget vedtok i 2015 å stramme inn det nasjonale jordvernmålet fra årlig omdisponering av maks 6000 dekar dyrka jord, til maks 4000 dekar innen 2020. Omdisponeringen skal altså ned med en tredel. Det må få praktiske konsekvenser! Vi må slutte å ta i bruk matjorda til andre formål enn matproduksjon!
Bondelaget tar sterkt til orde for at dyrket mark trenger et sterkere juridisk vern. Samtidig må overordnede myndigheter få en utvidet innsigelsesrett i omdisponeringssaker. Og denne retten må brukes!
«Hva så med lokaldemokratiet?» tenker du kanskje. På mange områder kan lokalt selvstyre være et gode, men dessverre evner ikke lokale myndigheter å ta nasjonalt ansvar for matjorda. Vi ser gang på gang at kommunene omdisponerer matjord med begrunnelsen «at det er et så lite areal, at det betyr ingenting i den store sammenhengen». Problemet er at mange bekker små, gjør ei stor å. Det er de mange omdisponeringene som årlig gjøres lokalt, som til sammen utgjør det store antall dekar som hvert år blir omdisponert og lagt under asfalt/betong.
For Hedmark sin del, tar de forestående samferdselsutbyggingene de neste åra store arealer med matjord. Vi innser at en del av dette er uunngåelig, men her gjelder det å utføre veg- og jernbaneutbygging så skånsomt for jorda som mulig, med minst mulig arealbeslag. Når storsamfunnet nå har valgt å bruke store ressurser og arealer på veg og bane, betyr det at «handlingsrommet» for nedbygging av matjord til andre formål i Hedmark blir sterkt begrenset. Vår andel av det nasjonale jordvernmålet blir «oppbrukt» på samferdsel!
Vi trenger derfor at våre stortingspolitikere aksler trøya i jordvernsaker. Dette er deres bord! Her må de som nå velges inn i vår nasjonalforsamling evne å ta nasjonalt ansvar – sjøl om dette kan være upopulært i deres egne kommuner!

Lars Opsal jr, nestleder i Hedmark Bondelag