Prioriteringer mellom soner og produksjoner
Årsmøtet i Norges Bondelag er i gang. -Vestfoldbonden står klar til å produsere enda mer mat. Arbeidsmarkedet i oslofjordfylkene gjør det faktisk slik at det må være skikkelig lønnsomt å være bonde, hvis ikke er veien svært kort til andre jobber, som gir svært lav risiko og god inntekt, påpekte nettopp Thomas Pettersen.
Vestfoldgjengen er plassert på første rad og følger godt med. Vi har hørt bondelagsleder Bjørn Gimming og landbruks- og matminister Geir Pollestad komme med gode påminnelser om alt positivt som har skjedd i landbruket det siste året! Det viser at Bondelaget gjør en forskjell for både enkeltbønder og for norsk matproduksjon.
Mye av dagen går også med til generaldebatt, hvor årsmøteutsendingene får god anledning til å gi klare tilbakemeldinger til både styret i Norges Bondelag, men også til årsmøteutsendingene fra hele landet.
Årsmøteutsendingene fra Vestfold Bondelag ble enige om at Thomas Pettersen skulle holde hovedinnlegget fra oss. Under kan du lese hele innlegget, som skapte engasjement og replikker;
Prioriteringer i landbruket mellom soner og produksjoner
Vi har hele tiden snakket om at inntektsøkningen vår skal regnes i kroner, og ikke i prosent. Dere kjenner alle til hvordan den grafen ser ut, og dere vet hva som skjer med bondens inntekt sammenlignet med andre, hvis vi alltid gir en prosentvis økning i inntekten. Da blir gaper større og større, år for år.
Hvis vi alltid gir kronemessig mer til noen grupper enn andre grupper? Hva skjer da? Jo, da vil grafen se helt lik ut, Den spriker mer og mer. Sånn er det faktisk i dag, at distriktene i Norge, hvert år gis en kronemessig større økning enn de mer sentrale strøkene og lavere sonene, sånn har det vært lenge. Forskjellene i tilskuddsutbetalingene blir større og større mellom sonene, Men referansebrukene viser det ikke godt nok
Når er differansen mellom de forskjellige sonene stor nok? Når skal grafen flate ut?
Jeg bor på den høyestliggende gården i vestfold, i ytterkanten av Vestfold på et par hundre meters høyde. Har 25 ammekuer, snart 45. Har også 70 vinterfora sau og på de beste 200 måla har jeg korn.
Hvorfor skal jeg som sau eller ammekubonde i Vestfold få vesentlig mindre tilskudd til dyra mine, enn det noen som bor i gode områder, i en mye høyere sone får? Andre deler av landet, med akkurat samme forutsetningene som meg har ett helt annet dekningsbidrag per dyr enn det jeg har. Forskjellene begynner å bli store.
Det er til dels svært store forskjeller i økonomien i like produksjonen, i forskjellige soner.
Dette må belyses bedre.
Og det samme gjelder også mellom de forskjellige produksjonene. Forskjellene blir større og større internt i landbruket, men heller ikke her er referansebruksmodellen god nok til å kunne sammenligne reell forskjell.
Det er noen områder her i landet som har bedre forutsetninger enn andre for å produsere mye mat per areal. Men når disse ikke får på langt nær den samme økningen i inntektsmuligheter som andre, da skurrer det litt for meg. Det vil si at vi må effektivisere mer enn andre, og at vi må bli flinkere enn andre, for å ha samme inntektsmulighet som andre soner.
Vestfoldbonden står klar til å produsere enda mer mat, men da må rammebetingelsene bli enda bedre. Arbeidsmarkedet i oslofjordfylkene gjør det faktisk slik at det MÅ være skikkelig lønnsomt å være bonde, hvis ikke er veien svært kort til andre jobber, som gir svært lav risiko, og god inntekt. Hvor er da logikken, når randsonene rundt oss får vesentlig bedre økonomiske forutsetninger enn oss?
Så avslutningsvis, vi skal altså produsere 25 prosent mer mat her i lander fremover, det er politisk bestemt. Jeg er helt sikker på at alle her i salen er klare til å bidra. Men da må det ligge en økonomi og en sikkerhet til grunn for å gjøre det. Det å skulle investere i ny matproduksjon nå, kan koste 10-15-20 millioner for en bonde. Da må vi ha sikre rammebetingelser fremover, som gjelder ikke bare en eller to stortingsperioder, men ennå lenger. Det vil si at vi kan ikke godta at ordninger forandres over natta i et jordbruksoppgjør. Der må vi stå beinhardt på kravene våre. Distriktene er like viktige som de sentrale strøkene, men økonomien må gjenspeile risikoen. Den blir større jo større en driver.
Replikker er et viktig verktøy for å få litt dynamikk i generaldebatten. Her er fylkesleder Hans Jørgen Olsen Røren oppe og understreker viktigheten av å gi støtte til korntørker og -lager. Han var også oppe på et senere innlegg og ga replikk på viktigheten av å prioritere RMP-tilskuddene og ha tillitsvalgte som kan klima og miljø. Her må vi ha hånden på rattet!
