Jeg står her som leder i Sjernarøy Bondelag, og som bonde som selv er direkte rammet av varsel om oppheving av spredeareal.

Jeg vil si det tydelig: Dette oppleves ikke som forvaltning, det oppleves som en mistillitserklæring til bøndene i Stavanger kommune.

Og det er alvorlig, fordi konsekvensen ikke bare blir mer papirarbeid, men mindre matproduksjon i Rogaland.

Jeg vet det er ønskelig med biogass anlegg i Rogaland. Men la meg orientere dere. De er faktisk ikke klare…. De er faktisk ikke nær klare en gang.

1) Dette er ikke bare «oppfølging av forskrift» Det blir produksjonsstyring i praksis

Den nye gjødselbruk forskriften krever allerede mer areal for å opprettholde dyretall. Det er krevende nok. Når Statsforvalteren i tillegg går inn og opphever gamle godkjenninger, så forsterker dere presset ytterligere.

Det jeg savner, er at hensynet til matproduksjon og beredskap blir vektet like tydelig som hensynet til kartlagte naturverdier. Rogaland er et av Norges viktigste matfylker. Da må 
forvaltningen bidra til løsninger som faktisk lar oss drive videre. Arealene som nå varsles opphevet spredeareal på, har gjennom årtider vert gjødslet. Artene som dere gjerne vil ta 
vare på er der nettopp på grunn av god skjøtsel av bonden.

2) Min sak viser hvor urimelig dette blir i praksis

I mitt tilfelle varsles oppheving av 45 dekar spredeareal. Begrunnelsen er at arealet overlapper med kartlagt naturbeitemark/hagemark, og at gjødsling kan ha «uheldige 
virkninger».

Men dette arealet har jeg drevet i 17 år. Og det har vært drevet i flere hundre år før meg.Hvert år kjører jeg på husdyrgjødsel tidlig om våren. Deretter gjødsler jeg gjennom sommeren med nitrogengjødsel, typisk 2–3 ganger, ca. 15 kg per dekar. I tillegg har jeg sterkt beitetrykk fra storfe gjennom sommeren.

Og likevel blir dette nå framstilt som om bonden plutselig har funnet på noe nytt og skadelig.

Da må jeg spørre: Hvordan kan et areal som har vært drevet slik i generasjoner, plutselig bli definert som så sårbart at det ikke tåler gjødsling? Enten er kartleggingen for grov, eller så er vurderingen løsrevet fra faktisk drift og historikk.

3) Kart-overlapp blir brukt som fasit, og bonden får regninga igjen.

I varselet står det at oppheving kan gjelde hele felt, selv om konflikten gjelder delvis overlapp. Det er helt avgjørende å få sagt: Dette er en grov metode som får store konsekvenser.

Det kan hende jeg tar feil, men om naturbeitemark skal ha livets rett, krever den at det går beitedyr på arealet. Jeg kan hvert fall si med en gang at for meg som bonde er det uaktuelt å beite kalvene mine på ugjødsla beite gjennom sommeren ettersom deler av arealet hjå meg er kalvebeite mitt.

Når kart blir viktigere enn driftserfaring og historikk, da mister vi både mat og folk.

Dette er ikke bare «naturforvaltning». Det blir i praksis en form for produksjonsstyring, uten at noen tar ansvar for helheten i gårdsdrifta.

4) Konsekvensen er mindre mat, og en umulig skvis for bonden

Hvis disse arealene blir ugjødsla, blir de mindre aktuelle å bruke. Fôrkvaliteten går ned, Storfeene blir underærnært å mattilsynet banker på døra.

Produksjonen i Stavanger kommune går ned stikk i strid med stortingets bestilling.

Og vi må være ærlige: Dersom næringsinnholdet i beitet blir for lavt, så får vi en dyrevelferdsutfordring. Bonden blir stående i en skvis mellom miljøkrav og dyrevelferd, og det er bonden som får skylda uansett.

I tillegg: Gjødsel forsvinner ikke. Når spredeareal tas bort, betyr det mer transport, mer kostnader, mer press på andre arealer, eller reduksjon i dyretall.

Hvis staten vil ha mindre matproduksjon i Rogaland, må de si det rett ut, ikke gjøre det gjennom kart og enkeltvedtak.

5) Det største paradokset: Aktiv drift skaper naturverdiene, men bonden straffes

Naturbeitemark er skapt av bruk. Av beiting. Av drift. Det er ikke et område som «blir fint av å stå i fred». Det holdes i hevd av bønder.

Likevel opplever vi nå at når bonden faktisk har tatt vare på kulturlandskapet, så blir det brukt mot oss: “Det er artsrikt, derfor skal du miste spredearealet.” Det vises ingen tillitt 
til bonden fra statsforvalteren.

Bonden har vist ingen kunnskap om naturen å den premisser.

Det er en politikk som i praksis sier: Takk for jobben, her er straffen.

6) Våre krav: Stopp, vurder på nytt, og finn løsninger som virker

Jeg forventer at Statsforvalteren tar dette inn over seg og justerer praksis. Vi ber om:

-Stans i opphevinger basert på kart-overlapp alene, inntil det er gjort reelle vurderinger i felt sammen med bonden.

-Skjønn og differensiering: Hvis deler av et felt er sårbart, må det vurderes delvis, ikke “hele teigen ryker”.

-Tilpasset drift framfor forbud: redusert mengde, tidspunkt og metode, konkrete tiltak som kan fungere i praksis.

-Reell kompensasjon dersom staten faktisk vil ta areal ut av gjødslingsbruk, ikke bare henvisning Rmp og tilskudd som etter kort tid forsvinner.

-Tydeligere prioritering av matproduksjon i skjønnsutøvelsen.

Til slutt: Dette handler ikke om at bønder er mot natur. Vi lever av natur, og vi forvalter den hver dag. Men vi kan ikke ha en forvaltning som møter matprodusenter med mistillit, og som gjør det vanskeligere å drive, samtidig som staten snakker om beredskap og selvforsyning.

Vi trenger en Statsforvalter som er en partner for matproduksjon, ikke en motpart.

Takk.