TIl VG sier landbruksministeren at hun vil heve grensen for hvor mye melk en kan produsere på gården.  Hun vil ikke endre den nasjonale kvota, men vil at kvotene skal gjelde for større regioner enn i dag. Kvotegrunnlaget i Finnmark er på drøye 23 millioner liter melk. – Listhaug vil løfte maksimal produksjonsgrense pr gård. I dag kan hver bonde produsere 400000 l melk. La oss si at dette heves til 750000 liter for enkeltbruk og 1 mill liter for samdrifter. Den verst tenkelige utviklinga vil da bli at vi har omkring 30 melkebruk igjen i Finnmark om 5-10 år, sier Olaussen. - Vi vil miste alt av fagmiljø og det kan bli milevis mellom gårdene.

Olaussen er også redd for at kvotene går ut av Finnmark, fordi Listhaug vil også ha større forvaltningsregioner for melkekvotene. Nordland, Troms og Finnmark kan da være en region. Når en bonde selger i Finnmark, vil kvotene lett selges til mer gunstige jordbruksområder i Nord-Norge, som for eksempel sørlige deler av Nordland. - Listhaugs plan vil sentralisere jordbruket også innenfor regionen. Marginale jordbruksområder blir liggende brakk, er Olaussens dystre spådom.

Listhaugs argumenter for endringene er uforståelig for fylkeslederen: - Hun ønsker økt rekruttering. Men hvilken verdi har vel en gård uten melkekvote når bygningene på gården er til for å produsere melk? Og hun vil ha økt lønnsomhet. Problemet er bare at økt lønnsomhet følger ikke med økt størrelse på gården. Nesten alt som skjer innenfor fjøsdøra kan en løse med bruk av teknologi. Men utafor må bonden spille på lag med jorda, klimaet og landskapet, sier Olaussen. – Jeg synes det er særdeles uklokt å endre regelverket etter kapasiteten til en melkerobot. Vi vil hele tiden ha en teknologisk utvikling. En hever ikke fartsgrensa selv om bilene får større motor og blir mer sikre. Fordi det er andre hensyn samfunnet  må ta. På samme måte avregulerer vi ikke matproduksjonen i Norge, fordi maskinene blir bedre. Vi har mange hensyn å ta, og et av de er å produsere mer mat på den matjorda vi har. Og matjorda lar seg i liten grad flytte til de mer gunstige jordbruksområdene, avslutter Olaussen.