Her står vår tidligere ordfører Stine Akselsen, nå fylkestingspolitiker og fagsjef for næringspolitikk i sjømat Norge, fram og sier at vi godt kan ofre noe av landbruket til fordel for bedre tilgang for fiskemat til det britiske markedet. Dette dreier seg altså om pågående forhandlinger mellom Norge og Storbritannia om en ny handelsavtale.

Det er en dårlig strategi å gi bort arbeidsplasser vi har, i håp om å få noen nye gjennom økt fiskeforedling. Ønsker om markedsadgang for fisk til Storbritannia kan ikke oppfylles ved å selge ut markedsandeler og arbeidsplasser i norsk landbruk og næringsmiddelindustri. 

Det er i beste fall naivt å tro at det å «ofre» landbruket vil bety en tollfri adgang for norsk bearbeidet fisk inn i Storbritannia. Så enkelt er det selvfølgelig ikke. I et nylig møte med Næringsminister Iselin Nybø understreket også statsråden overfor Bondelaget at regjeringen ikke ønsker en kobling mellom fisk og landbruk. Vi må faktisk ikke sette fisk og landbruk opp mot hverandre, men Akselsen prøver å legge opp til en unødvendig konflikt mellom to distriktsnæringer.

I 2019 omsatte verdikjeden landbruk fra bonde til landbruksbasert næringsmiddelindustri for over 160 mrd.kr mens eksportverdien av fisk var 107 mrd.kr. Vår verdikjede står for et betydelig antall arbeidsplasser og sysselsetter 82 000 personer, mot 32 000 i fiskeri og havbruk.

Lebesby kommune har verdens nordligste melkeproduksjon og finnmarksbøndene driver under marginale forhold. Vi har dokumentert verdens friskeste melkekyr og produserer sau- og storfekjøtt av ypperste kvalitet, på beite og gras som er produsert i den korte sommeren her nord. I motsetning til importerte landbruksprodukter produseres dette nesten helt uten bruk av antibiotika. Dette er vi stolte av at vi får til. Men vi vet også at vi er avhengige av et variert næringsliv i kommunene for at vi skal få levende bygdesamfunn også i framtida. Så vi ønsker selvfølgelig best mulige betingelser også for fiskerinæringa.

Vi har ikke noe ønske om å løfte fram en konflikt mellom to viktige distriktsnæringer, men vi er nødt til å reagere når landbruk blir forsøkt nedprioritert av fiskerisiden. Et ønske om å komme inn på det britiske markedet for fisk kan ikke oppfylles gjennom innrømmelser på landbruk. Selv mindre kvantum ost og meieriprodukter inn til Norge har store konsekvenser og vil innskrenke norsk landbruksproduksjon og beredskap. Det betyr tap av arbeidsplasser og verdiskaping. Importpresset på det norske markedet er allerede stort.

Landbruket har ikke eksportmuligheter, og nettopp derfor er melkeprodusentene nå inne i en tøff nedskalering av produksjonen. Det er Norge som er vårt marked, der produksjonen også er viktig for å ha en viss nasjonal selvforsyningsgrad.Koronakrisen setter allerede norsk matforsyning på en kraftfull prøve, av beredskapshensyn er høyest mulig selvforsyning av mat svært viktig, men dette ser ikke ut til å bry Stine Akselsen. For hver ost som importeres til Norge, blir det en mindre å produsere her i landet. Først blir det sagt at landbruket er ulønnsomt og subsidiert, så at mer osteimport kan kompenseres med et bedre jordbruksoppgjør. Men dessverre Stine, vi har ikke bruk for et bedre jordbruksoppgjør dersom markedet vårt forsvinner.

Fiskeri og landbruk er begge to grønne, framtidsretta og offensive næringer i distriktene. Det burde oppta fiskerisiden. Landbruket kan ikke akseptere å bli brukt som et forhandlingskort, verken i disse eller andre forhandlinger.

 

Lise Kaldahl Skreddernes

Finnmark Bondelag, fylkesleder