I Finnmark tar kvinnene over

Dette skyldes blant annet at melkekvoten for fylket er økt vesentlig. Dette har vært en del av nordområdepolitikken for å sikre bosetting og forsyning. Gårdbrukerne har grepet muligheten, og kjøpt opp kvoter, og mange har investert i nye bygninger. Finnmark er nå det fylket med høyest andel løsdriftfjøs. Spesielt stor har satsningen vært i Tana og Alta, som også er kommunene hvor TINE har meierianlegg.

Hanne Harila (35) er en av de unge kvinnelige melkeprodusentene som bidrar til den nye given i Finnmarks-jordbruket. Hun driver familiegården i Vestre Jakobselv i Vadsø, der hun har 47 melkekyr. I tillegg fôrer hun opp oksekalver til slakt. Hanne og faren hennes har doblet kvoten på gården, fra 200 til 400 tonn de siste årene.

Det skjer veldig mye positivt i fylket. Ikke bare når det gjelder melk, og ikke
bare i de mest sentrale områdene. Det bygges for eksempel nytt storfefjøs i
Kautokeino, så vi får fôra opp kalvene og slaktet dem i Finnmark,. Og det er
også mange som satser på grønt og videreforedling av villsau.
Hanne Harila, bonde

Finnmarksjordbruket skiller seg ut ved at det er en høy andel kvinnelige bønder. Fylket er helt i toppen for kvinneandelen blant personlige eiere (44 prosent) og svært mange av de aktive gårdbrukerne er kvinner. I Tana står for eksempel kvinner for de fleste nye melkefjøsene som bygges.

- Jeg tror dette er fordi vi har andre tradisjoner enn resten av landet. Her stod kombinasjonsbruket sterkt. Det var for eksempel min bestemor som drev gården, mens bestefaren min var ute på fiske. Og hun lærte meg opp. Da jeg var fire år fikk jeg være med på å ta imot min første kalv, og midtveis i fødselen gikk bestemor og sa at jeg fikk ta fortsettelsen, og at det kom jeg til å klare helt fint! Det har heller aldri vært så nøye på rekkefølgen på odel her, det er den mest interesserte som overtar, og om det har vært gutt eller jente har ikke vært noe tema.

Hanne Harila er aktiv i landbruksmiljøet.

- Det er viktig at vi har et sterkest mulig miljø oss gårdbrukere imellom. Det gjør at flere tør å satse, og at vi mister færre folk. Og så må jo vi gårdbrukere også engasjere oss i spørsmål som betyr noe for lokalsamfunnene våre.