I jordbruksoppgjøret er målet å komme fram til et mål for hvilket nivå bondens inntektsmuligheter skal være på i 2025. Før man kan snakke om inntektsvekst, må kostnadene dekkes, og i dette jordbruksoppgjøret prognoserer staten med lavere kostnadsvekst i sitt tilbud enn det jordbruket gjør i kravet.

Kostnadsveksten for innsatsfaktorer i matproduksjon har steget mye de siste årene, og med en vekst som er høyere enn annen prisvekst. Jordbruket har lagt til grunn 4,6 prosent prisvekst for ikke-varige driftsmidler, med unntak av gjødsel. Mens staten bruker prognose om 3,3 prosent prisvekst. Totalt gir denne differansen store utslag, faktisk så mye som 400 mill. kr.

Staten og jordbruket har også har ulike prognoser for utviklingen av kostnad for jord- og kvoteleie. Jordbrukets beste prognoser er økning på 4,9 prosent, mens staten har vekst på 2,6 prosent. Staten har ikke lagt inn volumøkning på gjødsel, mens jordbruket har lag inn 5 prosent vekst i bruk av gjødsel. Det slår mest ut på kornbrukene.

Ulik kostnadsberegning får store konsekvenser

Staten mener tilbudet vil tette 1/3 av inntektsgapet mellom bønder og andre grupper. Denne påstanden er avhengig av at kostnadene ikke øker mer enn de har forutsatt. Dersom kostnadene øker mer, vil mer penger gå til å dekke kostnader og mindre til å tette inntektsgapet. Motsatt er det med kravet. Dersom kostnadene i 2024 ikke øker mer en staten forutsetter, vil den ramma vi krever tette mer enn ½ av inntektsgapet.

Dette gjør at statens tilbud gir tilsynelatende bedre resultater, med mindre bruk av penger. Det kan gi et falskt inntrykk av bedre inntekt, og summene i referansebrukene i tilbud og krav kan ikke sammenlignes direkte. For å sammenligne kravet og tilbudet, må man se på økningene i priser og tilskudd for den enkelte produksjon.

Referansebrukene brukes for å se utslag på ulike produksjoner, størrelser og distrikt. Bak de ulike referansebrukene ligger regnskap fra faktiske gårdsbruk, fordelt på ulike produksjoner. Men det er vanskelig å sammenligne nivå og utvikling for krav og tilbud, når partene bruker ulike forutsetninger.

Variasjonen i beregningene får særlig utslag for kornprodusentene, som tilsynelatende kommer bedre ut i statens tilbud enn i jordbrukets krav. For eksempel utgjør 5 prosent volumøkning på gjødsel ca. 20 000 kroner per årsverk i høyere kostnader for kornbrukene enn det staten har i sine beregninger. Merk allikevel at krav og tilbud har samme volumøkning for sektorregnskapet, den såkalte Totalkalkylen. Det er i referansebrukene det er brukt litt forskjellig metode.