Jordbruksoppgjøret er den årlige forhandlingen mellom bondeorganisasjonene og staten. Det blir forhandla om hvordan de økonomiske mulighetene for bonden skal være det kommende året og hvordan overføringene til norsk landbruk skal fordeles.

Målet med jordbruksoppgjøret er å inngå en jordbruksavtale for det kommende året. Avtalen skal sørge for at målene Stortinget har fastsatt for norsk matproduksjon blir oppfylt. Jordbruksavtalen bestemmer hvilken pris bonden skal få når hun eller han selger råvaren sin, hvor store budsjettoverføringer som skal gå til jordbruket, og ikke minst hvordan vi skal fordele disse pengane.

Jordbruksoppgjøret 2023 er det 73. i rekken siden landbruket fikk forhandlingsrett med staten. Dette skjedde ved inngåelsen av Hovedavtalen i 1950. Den gang forhandlet landbruket med regjeringen Gerhardsen fra Arbeiderpartiet. I år representeres motparten av SP-statsråd Sandra Borch fra regjeringen Støre. 

Slik skal forhandlingene gjennomføres

Gangen i jordbruksforhandlingane er slik at Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag først prøver å bli enige om et felles krav på vegne av landbruket.

Den 26. april leveres kravet fra et samlet jordbruk til regjeringa ved Landbruks- og matdepartementet.

Staten vil komme med sitt tilbud rundt 4.mai. Da går bondeorganisasjonane sammen, bruker et par dager på å gå igjennom tilbudet og bestemmer seg for om de vil gå videre med forhandlinger eller ikke.

Som regel velger partene å møtes til forhandlinger. Leder i Norges Bondelag, Bjørn Gimming, leder forhandlingene på vegne av landbruket.

Målet er å inngå en avtale innen 16. mai, men det kan også skje at det blir brudd i forhandlingene.

Dersom en eller begge fagorganisasjonene blir enige med staten om en jordbruksavtale, går Jordbruksavtalen til Stortinget for godkjenning. Dersom det blir brudd i forhandlingene, går staten sitt tilbud til Stortinget.


Viktige begreper i jordbruksforhandlingene:

  • Budsjettnemda for jordbruket: Utarbeider tallgrunnlaget for de årlige jordbruksforhandlingene, blant annet totalkalkylen som viser inntektsutviklinga for jordbruket og referansebrukene, og som sier noe om inntektsnivået og forventa utvikling for de ulike produksjonene og bruksstørrelsene. Totalkalkylen spiller hovedrollen i fastsetting av inntektsrammen. Referansebrukene blir brukt i forbindelsen med fordeling av ramme på priser og ulike tilskuddsordninger.

  • Referansebruk: For å måle økonomisk utvikling i landbruket, blir regnskapene til flere eksisterende gårdsbruk med samme produksjon og omtrent lik størrelse slått sammen. Referansabrukene er samlet i 26 grupper med mellom 15 og 25 bruk i hver gruppe.

  • Partene i jordbruksforhandlingane: Partene i jordbruksforhandlingene er Staten og landbruket ved Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Om en av fagorganisasjonene velger å bryte forhandlingene, blir det forhandlet videre med den andre. Om det blir avtale mellom begge eller en av fagorganisasjonene, går Jordbruksavtalen til Stortinget for godkjenning. Dersom det blir brudd, går Statens tilbud til Stortinget.

  • Finansiering av en jordbruksavtale: Når partene har blitt enige om den økonomiske ramma for oppgjøret må de bli enige om hvordan det skal bli tilført penger. Dette kalles finansiering av ramma. I prinsippet kan dette skje gjennom økte målpriser, mer tilskudd, eller økt effekt av jordbruksfradraget (skattefradrag) fordi inntektene øker og dermed blir fradraget større.

  • Målpris: I Norge er det målpriser for flere sentrale jordbruksvarer: Korn, melk, potet, epler og et utvalg grønnsaker. Målprisen er en teoretisk maksimal pris fastsatt i jordbruksavtalen. Den faktiske prisen i markedet blir kalt noteringspris. Målprisen er vareprisen som jordbruket reelt sett skal kunne oppnå. Da blir markedsforhold, importvernet og de tilgjengelige markedsreguleringsmulighetene med i grunnlaget.