Jordbruksoppgjøret er den årlige forhandlingen mellom bondeorganisasjonene og staten. Det blir forhandla om hvordan de økonomiske mulighetene for bonden skal være det kommende året og hvordan overføringene til norsk landbruk skal fordeles.

Målet med jordbruksoppgjøret er å inngå en jordbruksavtale for det kommende året. Avtalen skal sørge for at målene Stortinget til ei hver tid tid har fastsatt for norsk matproduksjon, blir oppfylt. Jordbruksavtalen bestemmer hvilken pris bonden skal få når hun eller han selger råvaren sin, hvor store budsjettoverføringar som skal gå til jordbruket, og ikke minst hvordan vi skal fordele disse pengane.

Jordbruksoppgjøret 2019 er det 69. i rekken siden landbruket fikk forhandlingsrett med staten. Dette skjedde ved inngåelsen av Hovedavtalen i 1950. Den gang forhandlet landbruket med regjeringen Gerhardsen fra Arbeiderpartiet. I år representeres motparten av KrF-statsråd Olaug Bollestad fra regjeringen Solberg. 

Slik skal forhandlingene gjennomføres

Gangen i jordbruksforhandlingane er slik at Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag først blir einige om eit felles krav på vegne av landbruket.

I år er vil organisasjonene etter planen utveksle sine respektive forhandlingsdokumenter 25. april, og vil bruke tiden fram til 29. april til å enes om et felles krav som da overleveres regjeringa ved Landbruks- og matdepartementet. 

Staten vil komme med sitt tilbud til næringa 7.mai. Da går bondeorganisasjonane sammen, bruker et par dager på å gå igjennom tilbudet og bestemmer seg for å gå videre med forhandlinger eller ikke.

Som regel velger partene å møtes til forhandlinger. Leder i Norges Bondelag, Lars Petter Bartnes, leder forhandlingane på vegne av landbruket, og departementsråd Leif Forsell i Landbruks- og matdepartementet leder forhandlingane på vegne av staten. Jordbruksoppgjøret skal værre ferdig til 17. mai.

Dersom en eller begge fagorganisasjonene blir enige med staten om en jordbruksavtale, går Jordbruksavtalen til Stortinget for godkjenning. Dersom det blir brudd i forhandlingane, går staten sitt tilbud til Stortinget. I motsetning til de siste fem årene har regjeringspartiene nå flertall på Stortinget og vil derfor kunne vedta statens tilbud. 


Viktige begrep i jordbruksforhandlingene:

  • Budsjettnemda for jordbruket: Utarbeider tallgrunnlaget for de årlige jordbruksforhandlingene, blant annet totalkalkylen som viser inntektsutviklinga for jordbruket og referansebrukene, og som sier noe om inntektsnivået og forventa utvikling for de ulike produksjonene og bruksstørrelsene. Totalkalkylen spiller hovedrollen i fastsetting av inntektsramma. Referansebrukene blir brukt i forbindelsen med fordeling av ramme på priser og ulike tilskuddsordninger.

  • Referansebruk: For å måle økonomisk utvikling i landbruket, blir regnskapene til flere eksisterende gårdsbruk med samme produksjon og omtrent lik størrelse slått sammen. Referansabrukene er samla i 26 grupper med mellom 15 og 25 bruk i hver gruppe.

  • Partene i jordbruksforhandlingane: Partene i jordbruksforhandlingene er Staten og landbruket ved Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Om en av fagorganisasjonene velger å bryte forhandlingene, blir det forhandla videre med den andre. Om det blir avtale mellom begge eller en av fagorganisasjonane, går Jordbruksavtalen til Stortinget for godkjenning. Dersom det blir brudd, går Statens tilbod til Stortinget.

  • Finansiering av en jordbruksavtale: Når partene har blitt enige om den økonomiske ramma for oppgjøret må de bli enige om hvordan det skal bli tilført penger. Dette kalles finansiering av ramma. I prinsippet kan dette skje gjennom økte målpriser, mer tilskudd, eller økt effekt av jordbruksfradraget (skattefradrag) fordi inntektene øker og dermed blir fradraget større.

  • Målpris: I Norge er det målpriser for flere sentrale jordbruksvarer: Korn, melk, svinekjøtt, potet, epler og et utvalg grønnsaker. Målprisen er en teoretisk maksimal pris fastsatt i jordbruksavtalen. Den faktiske prisen i markedet blir kalt noteringspris. Målprisen er vareprisen som jordbruket reelt sett skal kunne oppnå. Da blir markedsforhold, importvernet og de tilgjengelige markedsreguleringsmulighetene med i grunnlaget.