Bondens inntekt på 1 – 2 – 3

Bondelagets jobb nummer 1 er å øke bøndenes inntekter. Det er mye som spiller inn, og store variasjoner når inntektene til bøndene skal måles.  

Inntektsutvalget som legger fram sin rapport 3. oktober, vil komme med forslag til ny måte å måle og beregne inntektene i jordbruket. For å kunne vurdere Inntektsutvalgets forslag, har vi samla de viktigste begrepene og faktorene som til sammen utgjør bondens inntekt. 

Hva skal rapporten fra Inntektsutvalget brukes til? Den er et viktig ledd i arbeidet med å nå inntektsmålsettingene i jordbrukspolitikken – nemlig at bondens inntekt skal opp på nivå med andre grupper, og at en tidfestet opptrappingsplan blir vedtatt. Bondelaget jobber for å få på plass vedtak om dette før jordbruksforhandlingene neste år. 

En ny løsning må stå seg over tid, gjennom skiftende politiske prioriteringer. Vi trenger en metode for å måle inntektsnivå i jordbruket for å kunne sammenligne med andre grupper. Kostnader for den enkelte bonde til jord- og kvoteleie må innarbeides, og resultatmålet må synliggjøre avkastning på egenkapital. 

Hva brukes grunnlagsmaterialet til?

Grunnlagsmaterialet er basis for kravet i jordbruksforhandlingene hver vår. Det er et felles tallgrunnlag med staten som er utgangspunktet for forhandlinger om inntektsmuligheter og politikk. 

Enkelt satt opp: 

Det er Budsjettnemnda for jordbruket som utarbeider grunnlagsmaterialet. De gjør beregninger om hvordan ulike virkemidler vil påvirke bondens inntekt på ulike produksjoner, bruksstørrelser og distrikter. Inntektsutvalget skal altså levere vurderinger om en ny metode å beregne dette på. 

Etter beregningene er gjort, trengs politisk vilje til å satse på landbruket. De siste vedtakene i Stortinget nå, er at jordbruksinntekta skal måles mot nivået til andre grupper, og at alle produksjoner, bruksstørrelser og geografi skal ta del i inntektsløftet. Prioriteringene gjøres av partene i jordbruksforhandlingene. 

Totalkalkylen og referansebruk – hvordan fungerer det i dag?

Totalkalkylen er jordbrukets totalregnskap, som om all jordbruksproduksjon i hele Norge var én gård. 

Budsjettnemnda for jordbruket bruker ulike kilder for å beregne inntekter og kostnader, blant annet SSB, prisstatistikk, inflasjonstall, renteutvikling og importstatistikker. 

Totalkalkylen gir en pekepinn på utvikling av inntektene i jordbruket. Den egner ser dårlig til å slå fast hva hver enkelt bonde/gjennomsnittsbonden har i inntekt (nivå), men den viser utviklingen i inntektene. Totalkalkylen viser over tid at forskjellen mellom lønnsmottaker og jordbruket har økt, altså: gapet øker. 

Totalkalkylen viser over tid at forskjellen mellom lønnsmottaker og jordbruket har økt, altså: gapet øker. 

Totalkalkylen er ikke millimeterpresisjon, men har verdi fordi den viser utvikling over tid, og er basert på prognoser. I jordbruksforhandlingene brukes den mest til å sette størrelsen på ramma, og er ikke alltid overførbar/gjenkjennbar på hvert enkelt gårdsbruk. 

Referansebruk er regnskap fra 900 reelle gårdsbruk. I jordbruksforhandlingene brukes referansebrukene til å fordele ramma mellom ulike produksjoner og landsdeler. Selv om det er nesten 30 ulike referansebruk, fanger de ikke opp alle variasjoner i drift på gårder, og på langt nær alle bønder vil kjenne seg igjen i «sitt» referansebruk.

Hvorfor trenger vi en ny metode for beregning av inntektene? 

Fordi vi skal gå fra å måle inntektsutvikling, til å måle inntektsnivå. Det skal ikke lenger være nok å si at jordbruket får like stor inntektsvekst som andre grupper, verken i kroner eller prosent, men jordbruket skal opp på samme hylle/inntektsnivå som andre. Inntektsutvalget skal finne en metode å måle inntektene på nivå (ikke utvikling). 

Mye har endret seg i jordbruket de siste tiårene, som gjør dagens beregningsmodell unøyaktig. Det er større omfang av jord- og kvoteleie, kapitalkrevende maskiner har erstattet arbeidshender. Det er færre foretak, med flere maskiner og mindre arbeid per produsert enhet. Produktivitetsveksten har vært stor. 

Vi vet at det er et gap, men har ikke verktøy til å måle det. 

Mulige forbedringer

• Totalkalkylen kan endres til å kun inkludere aktive produsenter og foretak. Det vil synliggjøre kostnader til jord- og kvoteleie som i praksis går ut av næringa. 
• En bedre systematikk i rapportering av arbeidstid, som viser nyansene mellom innleid arbeid og bondens eget arbeid på gården. 
• Skille vederlag til arbeid og kapital.

Hvor mye jobber bonden?

Bønder oppgir selv arbeidstimer i landbrukstellingene. Vederlag for arbeid regnes om til årsverk. Dette er usikre tall, og individuelle forskjeller i hva bonden rapporterer inn. Bønder er selvstendig næringsdrivende og det er ulikt hvordan hver enkelt jobber og hva de regner inn i gårdsarbeidet. Hvordan arbeidstid regnes og rapporteres får utslag for referansebrukene. Denne usikkerhetsfaktoren må Inntektsutvalget foreslå en løsning på.

Hvilken egenkapital skal eventuelt gi avkastning? 

Det er en forventning om at egenkapital skal gi avkastning, men hvilken egenkapital er det snakk om? Er det kun den investeringen som er bedriftsøkonomisk fornuftig for jordbruksdrifta? Det kan være ulike motiver til at bonden velger å investere – det kan være for å frigjøre tid til annet inntektsbringende arbeid, frigjøre tid til seg selv og familie, «kjekt og ha», osv. 

Er det mulig å skille vederlag til arbeid og vederlag til egenkapital? Bondelaget har bedt utvalget foreslå og begrunne avkastningskrav til innsatt egenkapital i jordbruket. 

Vi skal ikke foregripe rapporten fra Inntektsutvalget, men her er to mulige måter å splitte vederlag til arbeid og vederlag til egenkapital: 

1. Timepris – gi arbeidet et vederlag per time, og det som er igjen etter at vederlag til arbeid («timelønna») er betalt, er da vederlag til kapital.
2. Sette en forventet avkastning på kapitalen, og det som blir igjen, blir inntekten (vederlag til arbeid/«timelønn») 

Hvilket avkastningskrav skal man eventuelt bruke? 

Fortjeneste eller avkastning på kapital skjer på to måter:

1. Løpende avkastning, tilsvarende utbytte fra selskaper man har aksjer i. Avkastningen vil være ulik alt ettersom hvor stor risiko som er knyttet til. Risikoen for kapitalen i landbruket er ulik i ulike produksjoner. Eksempelvis vil sauebrukene ha en politisk risiko, siden stor andel av inntektene kommer fra tilskudd. Risikoen i svineproduksjon vil være knyttet til markedet og markedsbalanse, siden det henger tett sammen. Store gårder vil ha større risiko enn mindre, siden det ofte er større gjeld der.
2. Realisering – gevinsten kommer når du selger. 

Mulige konsekvenser av å gi kapital en egen avkastning

Gitt at det blir foreslått og vedtatt et skille mellom vederlag til arbeid og vederlag til egenkapital, og en føring for at kapital skal gis høyere prioritet. Hvordan vil det påvirke landbrukspolitikken, og inntektsgapet? 

Noen produksjoner (som sau og frukt) krever mye arbeid og lite kapital, mens andre produksjoner (som korn) krever mye kapital gjennom dyre maskiner, og mindre arbeid. Melkeproduksjon krever mye av både arbeid og kapital.

Hvis kapital gis en egen, høy avkastning, kan det være med og endre hvordan de totale midlene i jordbrukspolitikken vektes og fordeles være mellom ulike produksjoner. Eksempelvis: må korn prioriteres høyere i jordbruksforhandlingene for at kornbonden skal få den forventede avkastningen av kapitalen som er bundet opp i gården? Spesifikke krav til avkastning kan også gi høyere salgspris på gårder, og utfordre skatte- og eiendomspolitikken. Bondelaget har ikke pekt på noen retning for avkastningsmålene, men utslagene må tas med i totalvurderingen.