Ulike land krever ulike løsninger
Jeg er heldig som får møte bønder fra hele verden i ulike sammenhenger. Det gir innsikt i andre bønders hverdag og det åpner øynene for hva som er viktig.
Jeg er heldig som får møte bønder fra hele verden i ulike sammenhenger. Den siste uka har jeg vært i møter i WTO i Genève sammen med bønder fra hele verden og i tillegg møtt en stor delegasjon fra Niedersachsen i Tyskland her hjemme. Det er alltid spennende når yrkesbrødre møtes. Det gir innsikt i andre bønders hverdag og det åpner øynene for hva som er viktig.
WTO dreier seg om handel og vilkår for handel mellom land. Det er 156 medlemsland som skal komme fram til en felles avtale. Det er ikke enkelt og det er ikke så rart. Landene er jo så forskjellige, og alle kjemper for sine interesser. William Rollerston fra New Zealand er opptatt av å sikre tilgjengelighet i et eksportmarked for 85 prosent av deres jordbruksprodukter. De har naturgitte forhold for å produsere mer melk og kjøtt enn det deres egne innbyggere kan forbruke. Det er bra, for verdens befolkning trenger mat.
Er mat og tv-er det samme?
Her i Norge produserer vi under halvparten av den maten vi spiser. Den matproduksjonen vi har, er avhengig av et fungerende tollvern for at bonden i dette høykostlandet skal kunne tjene penger på det hun produserer. William mener det ikke er riktig at vi skal hindre frihandel på den måten vi gjør i Norge. ”Vi har sluttet å produsere tv-apparater i New Zealand, for det kan andre gjøre billigere enn oss”, argumenterer han. Er det så enkelt? Er mat og tv’er det samme? Tv’er kan jo produseres inni en fabrikk hvorsomhelst der det finnes strøm, vei og arbeidsfolk. Matproduksjon er avhengig av jord, sol, vann og mennesker til å gjøre jobben. New Zealand har helt sikkert en fantastisk matproduksjon og flinke bønder, men de klarer ikke fø verden alene. Evelyn Nguleka, fra Zambia og leder for World Farmers Organization, sa det så klokt: ”Det som kan produseres lokalt, skal produseres lokalt. Handelen skal så fylle behovet ut over dette.”
Vel hjemme på egen gård i Østfold ser jeg derfor fortsatt stor mening i å produsere svin og korn til den norske forbrukeren. Og jeg gir aldri opp håpet om at våre politikere også vil slåss for det.
Vår gode dyrevelferd er ettertraktet
Det er kanskje ikke så dumt at hvert land får utvikle sin egen matpolitikk og matproduksjon? Her i Norge har vi til en viss grad hatt mulighet til det. Vi står utenfor EU, har aksept for å tollbeskytte markedet vårt og har vært veldig restriktive med import av levende dyr. Har det vært ei sovepute som har begrenset endringsviljen og innovasjonen i norsk landbruk? Nei, for meg blir det stadig tydeligere at vi har brukt tida godt. Innenfor norsk husdyrhold, som jeg kjenner best, er vi en spydspiss i internasjonal sammenheng. Kyrne og grisene våre er i verdenstoppen fordi de både er effektive og robuste. Vi bruker minst antibiotika per produsert kilo kjøtt i hele Europa. Det skyldes ikke bare at det er veterinæren som har ansvar for all tildeling av antibiotika. Vi har gjennom langsiktig arbeid avlet fram friske dyr, bonden er god på forebyggende helsearbeid og noen sykdommer er utryddet før de har etablert seg.
Det samme gjelder dyrevelferd. Jeg møtte en stor delegasjon fra Niedersachsen i Tyskland sist uke. De var i Norge for å studere vårt landbruk med hovedvekt på svineproduksjon. De var opptatt av vår dyrevelferd og antibiotikabruk. De hadde satt seg ambisiøse mål for å slutte med kupering (klipping) av haler. Hvordan hadde den overgangen gått her? Jeg måtte svare som sant var at det visste jeg ingenting om, fordi det aldri hadde vært tillatt. I Norge går purkene løs i fødebingen, alle dyra skal ha plass til å ligge på fast gulv (ikke spalter), og arealkrav per dyr. Mye er annerledes i norske fjøs fra de tyske. Vi har et beskytta marked, et høyt kostnadsnivå og høyere priser på varene vi produserer. Det skjønte også tyskerne. Landbruksministeren i Niedersachsen vil ha en svineproduksjon i sin delstat med høyere standard på dyrevelferd og halvering av antibiotikaforbruket på fem år. Det klinger i våre ører! Men den tyske bonden får frykt i blikket. Hvordan skal de klare en sånn omstilling når de samtidig er presset hardt på pris i et internasjonalt marked?
Jeg er glad framsynte politikere, beslutningstakere i næringa og bøndene har brakt oss dit vi er. Vi har sammen med myndighetene utformet et husdyrhold som resten av verden nå fatter interesse for. De spør seg: - Hva har de egentlig gjort der oppe i annerledeslandet mens vi sloss om å produsere den billigste maten?
