Sammen med flere hundre andre var jeg på Forskningsrådet og Innovasjon Norge sin  bioøkonomi konferanse nylig. En meget vel gjennomført konferanse med fremragende møteledelse og veksling i programmet. Meget profesjonelt. Korte konsentrerte innlegg. Ikke lange haranger om modellteorier om hvordan man lykkes med en bedrift, som ofte fortoner seg som keiserens nye klær. Tvert imot, mange gode eksempler om hva som skjer i jord, skog og havbruk, og koblinger mellom disse næringene. 

Verdens fineste hud

Eksemplene kom på rekke og rad:

  • Louis Vuiton-vesker i fineste skinn og skinnseter i Rolls Royce-biler i øverste luksussegment, fra vår eminente NRF ku.
  • Tunikater fra havet som inneholder lett omsettelig cellulose, proteiner og som suger karbon som en svamp.
  • Råvarer fra skogen som kan erstatte fossil olje med grønne fornybare karboner i nær sagt alle produksjonsprosesser i industrien.
  • Yoghurt av cellulose eller som tilsetting til Iduns sauser istedenfor fett. For ikke å snakke om alle mulighetene som kommer opp når man kobler på tvers mellom primærnæringene.   

Negativ avkastning

Oljen har vært en enorm suksess. Det er nesten ubegripelig at vi har klart det enorme teknologiløftet det har vært å få utnyttet den ressursen. I tillegg har vi klart å sette det meste av pengene på bok og investerer snart 6000 milliarder i aksjer, obligasjoner og eiendom over hele verden. Så spørs det. Klarer vi det neste store spranget. Å forstå at nok er nok, og at denne epoken i norsk industrihistorie nærmer seg slutten.

Det er grunn til bekymring. Investeringsnivået i denne sektoren holdes oppe. Nye felter legges ut. Aktørene i oljeindustrien ser ikke ut til å ta signalene fra Arbeiderpartiet ved Jonas Gahr Støre helt på alvor, men lener seg på ivrige petroholikere i regjeringen. Det er uklokt. Det kan bli en vel så tøff oppgave å fase ut oljeøkonomien, som det har vært å bygge den opp. Det må skje over tid, dersom klimaet tillater det. Andre næringer må stimuleres og utvikles slik at vi kan få til en smidig overgang uten for store menneskelige omkostninger.

Det er 250.000 som har sin arbeidsplass direkte eller indirekte i oljen og gassen. Svært kompetent arbeidskraft som mange sektorer kan trenge på land, i annen virksomhet. Det er en gryende mistanke om at vi blir hengende for lenge i oljen og at mange av de investeringsbeslutningene vi nå fatter vedtak om, kan bli en økonomisk katastrofe om ti til femten år når anleggene er klare. 

Spennende forskningsklynger

Vi står ikke på bar bakke verken i fastlandsindustrien eller i primærnæringene. Vi har mange meget gode forskningsklynger, som lenge har sett hvilken vei utviklingen går. Når Forskningsrådet og Innovasjon Norge kommer med et startsignal for bioøkonomi, er det mange aktører som allerede ligger i startgropa. Det man kan bekymre seg litt over, er om det politiske avsnittet klarer å følge med. Statsråder som fortsetter å prate ned landbruksnæringen. Klimautvalg som opprettes i sentrale politiske partier uten at primærnæringene er representert. Finansieringssystemer som årelater flinke grűndere og et rigid skjemavelde som binder opp enorme forskningsressurser i til dels meningsløst papirarbeid. Alle eksempler på at vi trenger en kulturendring hvor primærnæringene igjen får status

Bioøkonomiens tur

Det er, bokstavelig talt, et hav av muligheter innen bioøkonomi. Ingen har bedre forutsetninger enn oss for å utvikle en fremtidsrettet bærekraftig økonomi basert på koblinger mellom blå og grønn åker. Oppdrettslaksen er et slikt produkt. Fores med store mengder soya fra åkeren, får litt cellulose fra granskogen og litt villfisk og sjøalger fra havet. Eller var det noen som trodde at dette fortsatt var en fisk?