Det er et gedigent paradoks at kommunene stadig legger grønnsaksjord under asfalt, samtidig som de nærmest slåss om å innføre kjøttfrie dager.

Sjelden har paradokset vært så tydelig som på fvn.no onsdag. Øverst en gladsak fra en barnehage i Mandal, der kommunestyret har vedtatt én kjøttfri dag i uka på alle kommunens institusjoner. Både ansatte og barn var såre fornøyd, dagens rett var fiskesuppe og barnas favoritt var laks. Bystyrepolitikeren som foreslo ordningen minner om at kjøttproduksjon fører til avskoging fordi arealene trengs til beite og kraftfôrproduksjon.

Gode intensjoner med kortslutninger

Intensjonene er utvilsomt gode, selv om det er en aldri så liten kortslutning å servere oppdrettslaks og tro at man reduserer kraftfôrimporten. 70 prosent av laksefôret består ifølge Nofima av korn- og planteråvarer (hovedsaklig soya, hvete og raps), og omtrent alt dette er importert. Det er altså rom for forbedringer, men det viktige er at barn lærer sunne kostvaner og finner forhåpentligvis ut at fisk og grønnsaker kan være godt. Det slet vi i foreldregenerasjonen mer med.

Like under barnehagesaken: Tre godt voksne bønder protesterer mot at Søgne kommune vil bygge ned minst 80 dekar av den beste matjorda på Tangvall. De kunne like godt sagt den beste jorda i fylket. For som Bjørn Arild Stea i Søgne bondelag sier – her kan du dyrke alt fra jordbær til grønnsaker.

Det er et gedigent paradoks at kommunene stadig legger grønnsaksjord under asfalt, samtidig som de nærmest slåss om å innføre kjøttfrie dager, skriver fylkesleder i Vest-Agder, Tor Erik Leland i dette innlegget.

 

Nettopp det er poenget – her kan man dyrke ALT! Det er slett ikke tilfelle alle steder, den største delen av den dyrka jorda i Vest-Agder, og landet for øvrig, er låst til gras. Fordi det er det eneste vi kan få til, med akseptabelt resultat. Derfor er Norge avhengig av et betydelig antall kyr og sauer for å utnytte ressursene våre. Og hvor attraktivt vil kjøttfri mandag bli hvis menyen må bestå av timotei og rødkløver?

Sjelden jord som kan brukes til alt

Huskeregelen er egentlig enkel: Tre prosent av Norge er dyrka jord, én tredel av dette er egna for korndyrking, og én tredel av dette igjen er egna for dyrking av matkorn. Dette dreier seg stort sett om jord i kyststrøk, under 50 meter over havet. Jorda på Tangvall er i denne kategorien, den kan som vi vet brukes til alt som kan dyrkes i Norge. Hvete, poteter, jordbær, asparges, og så videre. Burde ikke slik jord ha det strengeste vernet av alt?

I praksis virker det ikke sånn. Vi er vant til at tallerkenen aldri blir tom, mat er det plenty av og alt kan kjøpes for penger. Vestby kommune i Akershus kan skilte med de høyeste kornavlingene i landet, der vurderes svenske billigmøbler som viktigere enn 100.000 brød i året. Så mange brød blir det nemlig i dag av kornet som dyrkes på jordet IKEA nå skal overta. Jorda som Søgne vil bygge ned kan sannsynligvis også gi opp mot 100.000 brød i året, eller anslagsvis 250 tonn poteter, nok til årsforbruket til 4000 nordmenn. Søgne vil heller ha asfalt og betong.

Flere enn bøndene bør bry seg

Jeg klandrer ikke først og fremst kommunepolitikere som også skal tenke på vekst og arbeidsplasser, men det viser viktigheten av den alltid like upopulære Fylkesmannen som kan klubbe utbyggingskåte politikere i hodet og få dem til å tenke i andre baner og andre arealer. Regjeringa vil at kommunene skal få større råderett i slike saker. Det vil det ikke bli mye grønnsaker av. Jordvern vil i enda større grad bli noe nabokommunen kan ta seg av.

Og hvorfor er tre godt voksne bønder alene om å fronte kampen mot rasering av grønnsaksjorda, når veivesenets forslag til ny E39 gjennom turterrenget i Kjerrane utløste en bred folkebevegelse som gjorde sitt til at veien vil bli lagt i tunnel? Bøndene har jord fra før, de klarer seg alltid. Hvor er alle de som vil ha norske grønnsaker til barna sine, også i framtida?

Innlegget ble først publisert i Fædrelandsvennen 12. mars 2016.