Landbrukets framtid
Helt fra jeg var liten har jeg visst en ting: jeg skal bli bonde, jeg skal overta gården hjemme.
Helt fra jeg var liten har jeg visst en ting: jeg skal bli bonde, jeg skal overta gården hjemme. Det er noe med de innholdsrike dagene, det å vite at du produserer mat i ypperste kvalitet, at dyra dine oser av trivsel og at du greier å berge nok en vellykka avling. Dette er noen av de tingene som gjør det å være bonde til det rette yrket for meg. Men hvis regjeringens ønske om et mer markedsstyrt landbruk blir et faktum, så må jeg nok legge fjøsstøvlene på hylla.
En bonde ønsker ikke å etterlate seg gården slik den var når han/hun overtok, en bonde ønsker å ha en gård i stadig utvikling. For å trekke ungdommer inn i landbruket må det legges til rette for satsing, og da ikke bare på de store gårdene. Vi har bruk for alle gårdene vi har i Norge, fra de aller minste til de aller største. En annen grunn for at det må legges til rette for mer satsing er løsdriftskravet som inntrer i 2034, med mindre vi vil ha enda færre gårder enn det vi har i dag.
Det eneste jeg ønsker er å kunne være en del av det fantastiske, spesielle og varierte landbruket vi har i Norge. Jeg vil være med på å produsere verdens beste mat for det norske folk, er det for mye å be om?