Konsekvensene av klimaendringene er kommet høyere på dagsorden globalt, det siste halvåret. Grunnen er mer kunnskap fra det omfangsrike forskningsarbeidet som FNs klimapanel (IPCC)  har levert i 5. hovedrapport, og mer ekstremvær. Vindhastigheten når nye rekorder. Varmerekordene står i kø. Nedbøren øker i intensitet og mengde over hele kloden.

Oppfatningen om at dette kommer gradvis og at vi har god tid, må endres. Vi har et klima. Plutselig har vi et annet og annerledes. Det stiller et helt annet krav til endringsevne og fleksibilitet i samfunnet.

Nye toner fra finansverden

En endring som begynner å bli påtakelig, er holdningen til fossil lagerenergi som olje, naturgass og kull. Ikke hos oss vanlig dødelige, men i internasjonal finans. På svært kort tid har oljeindustrien begynt å møte motbør og kommet i miskreditt. Verdensbanken og IMF (Det internasjonale pengefondet)advarte for et år siden store private investorer mot å investere mer i kullselskaper. Kullkraftverkene har begynt å ta ekstraordinære avskrivninger for å møte en tøffere økonomisk virkelighet. Mange gasskraftverk står uvirksomme i Tyskland og investorer taper mye penger. Vi på vei inn i en post fossil tid.

Holdningsendring på gang

Det advares også mot å investere mer i oljesektoren. IEA (International Energy Agency) har i sin siste rapport forsterket sine tidligere krav om å la resten av oljen ligge i fred. Helt nye toner som var usannsynlig å tenke seg, for noen få år tilbake. I dette viktige internasjonale energiorganet har man omsider registrert hvor alvorlig de kommende klimaendringene kan bli. Tidligere finansminister Poulson i Bush-regjeringen kommer med kraftige advarsler om astronomiske kostnader for USA når klimaet endrer seg ytterligere.
Man skal ikke være særlig spåmann for å forstå at dette vil påvirke holdninger til oljeproduksjon og etter hvert også naturgass. For ikke å snakke om oljesand og skifergass som ødelegger grunnvannet i store deler av USA, og som Norge bidrar til via Statoil.

Endringer i energibildet

Det skjer også store endringer i energibildet. Nylig hadde Tyskland i noen dager 74 % av sin energi fra solceller og vind. I gjennomsnitt får man 37,5 % av energiforsyningen derfra. Resultater av en politikk som ble påbegynt i 1980 under navnet Energiwände.
Mens vi utviklet olje og gassindustrien, begynte tyske politikere å utvikle en strategi for fornybar energi. Konsekvensen av denne satsingen er en radikal forbedring av kostnader knyttet til bioenergi og solcelleproduksjon. En tilsvarende utvikling har vi i Sverige, og Danmark har satt i gang for alvor. Vi har, derimot, lent oss på vannkraften og blandet den opp med kull og atomkraft. En utvikling som svekker vannkraften som en ren energikilde. Dette har vi altså gjort istedenfor å utvikle alle de store fornybare energiflatene vi har innen vind, sol og bienergi.

Negativ avkastning

Jeg var nylig på et økonomiseminar med australske John Matthews og norske Erik Reinert. Økonomer som tenker ute av boksen. De var begge enige om at norsk oljeøkonomi er på vei mot negativ avkastning. Hvis dette stemmer, og det er det mye som tyder på, vil vi få en brå overgang for de 250 000 sysselsatte i oljesektoren. Er vi forberedt på det? En endring som vil få vidtrekkende konsekvenser for det norske samfunnet. Vi, eller Stortinget, må også vurdere om vi kan foreta alle investeringene som planlegges innen olje- og gass-sektoren. Når disse investeringene kommer i produksjon om 10 – 15 år har karbonnivået i atmosfæren økt med 20 – 30 ppm, og vi er nærme eller forbi 2° ”målet” på vei mot 4°. Vi kan faktisk risikere, med den utviklingen vi er inne i, at ingen ønsker å kjøpe verken naturgass eller olje.

Og da står vi igjen med Svarteper.