Fra odel til adel

Ikke minst fordi de samme journalistene værer konflikt. Sånn er’e bare.

Valget av ny landbruksminister har av enkelte blitt betraktet som et tilsvar på hva Bondelaget for eksempel, formidlet av konsekvenser av en blå og blå-blå landbrukspolitikk. Jeg lar det ligge akkurat der. Valg er valg, og heldigvis lever vi i et demokrati der respekt for et resultat av hva du og jeg har bestemt for de neste fire åra er et av flere bærende element. Så kunne jeg lagt til at folk neppe visste hva de valgte annet enn en politisk farge ikledd drakta forandring, men det er å regne som snøen som falt i fjor.

Men, jeg har altså stått midt oppe i det, som mange andre. Midt oppe i ønsket om å kjøpe en gård, midt oppe i et ønske om å produsere mat, om å være en del av naturen – i naturen. Det varte ikke lenge. Prisen den gang var kanskje overkommelig, men det skjedde noe ”under bordet” som ikke vi var herre over – eller hadde råd til. Siden den gang var prisene på garder i min del av landet, fjernet seg mer og mer fra hva skolen lærte oss om bruksverdi. Altså, en verdi som gjenspeiler hva garden kan gi av avkastning på hva den produserer av mat og andre varer og tjenester.

Pris på en landbrukseiendom er gjenstand for politisk behandling og godkjenning. Det kan bli mange slike runder fra kommunen til høyere beslutningsorganer, men samlende for utviklingen i sentrale strøk er av prisene stiger og stiger. Det ender kort og godt uten sammenheng mellom hva garden representerer som arbeidsplass, og hva du må betale for den.

Da skurrer det fort i mine ører at prisene skal slippes fri for at flere skal få anledning til å kjøpe seg en gard.  Da Willoch-regjeringen i 1984 slapp finansmarkedene fri og deregulerte boligmarkedet, spratt boligprisene i været. Visst kom det et krakk seinere, men siden 1992 til i dag har boligprisene steget med 250 prosent.

Det er et standpunkt å slippe prisene fri. Det er ikke et holdbart argument for standpunktet at frislippet gjøres for å slippe flere inn i markedet for omsetning av garder. Aller minst et argument for at unge mennesker som gjerne vil drive en gard, produsere mat, skal få lettere tilgang til å gjøre nettopp det. Dersom den underliggende forutsetning er at et ungt par skal ha minst to jobber ved siden av gardsdrifta for å finansiere kjøpet, ja, da har vi for lengst priset oss ut av et marked der det handler om hvem som skal kjøpe og drive en arbeidsplass og boplass – et levesett som også skal  ivareta tradisjoner, historie og spille en avgjørende rolle for framtidas Norge. For, mat ska’ vi ha, som kjent. Mer mat.

Selvfølgelig er det noen som vil tjene på et slikt tiltak, nå. Det er noen som vil høste av generasjoners arbeid gjennom å selge seg ut av historien. Det blir som å pisse i buksa – et øyeblikk varmer det, men siden… ? Det er kort og godt synd om det å eie et gardsbruk utelukkende skal være et kapitalistisk valg der avkastning på innsatt kapital er det bærende element.  Et element som bærer i seg forventningen om at prisene skal stige enda mer i framtida ettersom avkastningen på nedlagt arbeid neppe vil endre seg særlig. Da blir frislipp av prisene en innsnevring av mulighetene til å kjøpe og drive en gard – overlatt til de som har penger nok. Frislipp innebærer kort og godt at Norge igjen beveger seg inn i adelskapet. Noen har råd til det, de fleste trenger det ikke