Dyktige bønder

I en kommentar i VG fredag 04.11 under tittelen ”Etterlyst: Sunt Bondevett” skriver Astrid Meland at dyktige bønder ikke premieres i Norge. I dette innlegget på trykk i VG søndag 10.11 forsøker jeg å definere hva en dyktig bonde er:

Det er prisverdig at VG har fått med seg at 9 av 10 nordmenn ønsker å opprettholde landbruket på samme nivå som i dag. Men for at vi skal ha et landbruk i hele landet, må bønder ha like inntektsmuligheter. Det er nettopp dette systemet som angripes, at alle får støtte, uansett størrelse og dyktighet. Men det er nok noe misforstått av Meland. Overføringene gir kun en inntektsmulighet i bånn. Om det blir overskudd eller ikke, avhenger nettopp av bondens dyktighet. Størstedelen av inntektene i landbruket kommer fra markedet.

Kun 3% av Norges areal kan brukes til å dyrke mat. La oss i vareta et system som gjør det mulig. Dyktighet går ikke på størrelse, det går på hvor godt du forvalter de ressurser du som bonde har tilgang til og er satt til å forvalte. Dyra skal ha det godt. Gras, korn, planter og fruktrær skal pleies og høstes til rett tidspunkt, uten unødvendig bruk av plantevern. Jorda skal drives uten at grunnvannet forgiftes. Videre karakteriseres en god bonde av kunnskap om jordsmonn, såfrø, avl, fôr, klimapåvirkninger og dyras atferd. Innovasjonsgrad, fornuftig investeringer i ny teknologi og anvendelse av denne, samt teft for nye markeder er det som gjør deg bærekraftig stor. Uten like inntektsmuligheter i hele landet vil mye av arealet ligge brakk og en vil gå glipp av spennende og god mat fra store deler av landet. Det samme skjer om mottaksplikt hos samvirkene blir satt i spill. I Norge er det slik at jo større gård, jo større inntekt. Men det er viktig å tenke på at det finnes både stordriftsfordeler og stordriftsulemper i en biologisk produksjon med dyr og planter.

 Ja, bonden skal være dyktig. Og landbrukspolitikken kan forenkles. Men vi trenger bønder i hele landet for å forvalte våre ressurser godt. Etter vår oppfatning er det sunt bondevett.