Smaken av asfalt

  • Tips en venn om denne siden

Hvor attraktiv vil kjøttfri mandag bli hvis menyen må bestå av timotei og rødkløver?

Det er et gedigent paradoks at kommunene stadig legger grønnsaksjord under asfalt, samtidig som de nærmest slåss om å innføre kjøttfrie dager.

Sjelden har paradokset vært så tydelig som på fvn.no onsdag. Øverst en gladsak fra en barnehage i Mandal, der kommunestyret har vedtatt én kjøttfri dag i uka på alle kommunens institusjoner. Både ansatte og barn var såre fornøyd, dagens rett var fiskesuppe og barnas favoritt var laks. Bystyrepolitikeren som foreslo ordningen minner om at kjøttproduksjon fører til avskoging fordi arealene trengs til beite og kraftfôrproduksjon.

Gode intensjoner med kortslutninger

Intensjonene er utvilsomt gode, selv om det er en aldri så liten kortslutning å servere oppdrettslaks og tro at man reduserer kraftfôrimporten. 70 prosent av laksefôret består ifølge Nofima av korn- og planteråvarer (hovedsaklig soya, hvete og raps), og omtrent alt dette er importert. Det er altså rom for forbedringer, men det viktige er at barn lærer sunne kostvaner og finner forhåpentligvis ut at fisk og grønnsaker kan være godt. Det slet vi i foreldregenerasjonen mer med.

Like under barnehagesaken: Tre godt voksne bønder protesterer mot at Søgne kommune vil bygge ned minst 80 dekar av den beste matjorda på Tangvall. De kunne like godt sagt den beste jorda i fylket. For som Bjørn Arild Stea i Søgne bondelag sier – her kan du dyrke alt fra jordbær til grønnsaker.

Det er et gedigent paradoks at kommunene stadig legger grønnsaksjord under asfalt, samtidig som de nærmest slåss om å innføre kjøttfrie dager, skriver fylkesleder i Vest-Agder, Tor Erik Leland  i dette innlegget.

 

Nettopp det er poenget – her kan man dyrke ALT! Det er slett ikke tilfelle alle steder, den største delen av den dyrka jorda i Vest-Agder, og landet for øvrig, er låst til gras. Fordi det er det eneste vi kan få til, med akseptabelt resultat. Derfor er Norge avhengig av et betydelig antall kyr og sauer for å utnytte ressursene våre. Og hvor attraktivt vil kjøttfri mandag bli hvis menyen må bestå av timotei og rødkløver?

Sjelden jord som kan brukes til alt

Huskeregelen er egentlig enkel: Tre prosent av Norge er dyrka jord, én tredel av dette er egna for korndyrking, og én tredel av dette igjen er egna for dyrking av matkorn. Dette dreier seg stort sett om jord i kyststrøk, under 50 meter over havet. Jorda på Tangvall er i denne kategorien, den kan som vi vet brukes til alt som kan dyrkes i Norge. Hvete, poteter, jordbær, asparges, og så videre. Burde ikke slik jord ha det strengeste vernet av alt?

I praksis virker det ikke sånn. Vi er vant til at tallerkenen aldri blir tom, mat er det plenty av og alt kan kjøpes for penger. Vestby kommune i Akershus kan skilte med de høyeste kornavlingene i landet, der vurderes svenske billigmøbler som viktigere enn 100.000 brød i året. Så mange brød blir det nemlig i dag av kornet som dyrkes på jordet IKEA nå skal overta. Jorda som Søgne vil bygge ned kan sannsynligvis også gi opp mot 100.000 brød i året, eller anslagsvis 250 tonn poteter, nok til årsforbruket til 4000 nordmenn. Søgne vil heller ha asfalt og betong.

Flere enn bøndene bør bry seg

Jeg klandrer ikke først og fremst kommunepolitikere som også skal tenke på vekst og arbeidsplasser, men det viser viktigheten av den alltid like upopulære Fylkesmannen som kan klubbe utbyggingskåte politikere i hodet og få dem til å tenke i andre baner og andre arealer. Regjeringa vil at kommunene skal få større råderett i slike saker. Det vil det ikke bli mye grønnsaker av. Jordvern vil i enda større grad bli noe nabokommunen kan ta seg av.

Og hvorfor er tre godt voksne bønder alene om å fronte kampen mot rasering av grønnsaksjorda, når veivesenets forslag til ny E39 gjennom turterrenget i Kjerrane utløste en bred folkebevegelse som gjorde sitt til at veien vil bli lagt i tunnel? Bøndene har jord fra før, de klarer seg alltid. Hvor er alle de som vil ha norske grønnsaker til barna sine, også i framtida?

Innlegget ble først publisert i Fædrelandsvennen 12. mars 2016.

Namdalseid Bondelag. Anette Liseter i midten

Jeg vil ikke bli den siste bonden i bygda

Ingen vil bli den siste bonden i bygda. Derfor må vi som bønder ta vare på hverandre, det kollegiale fellesskapet og landbrukspolitikken som gir rom for både de små og de store, skriver Anette Liseter i dette innlegget.

Ammeku

Et privilegium, men ingen hobby

Kalvinger på julaften, våronn i konfirmasjonstiden, og innhøsting hele høstjakta. Vi er der for deg og det er ingen plass vi heller vil være, men ikke gratis, skriver Johan Martin Tovslid om livet som bonde.

Vafler illustrasjonsbilde

Brunost, vafler og andre verdier

Det er ikke alle politikere som stiller opp for verdiene fra norsk jord. Ikke engang de politikerne som elsker brunost og vafler, skriver Lars Petter Bartnes.

Selmer Wathne

Landbrukets framtid

Helt fra jeg var liten har jeg visst en ting: jeg skal bli bonde, jeg skal overta gården hjemme.

Steffen Fjellestad

Ikkje store nok for regjeringa?

Er regjeringa sin framtidsbonde dei som kan vekse seg større og større, eller håpar dei at også unge som drøymer om eit gjennomsnittleg vestlandsgardsbruk finn vegen inn i landbruket?

Eirik Østebø

Ein ung bondes draum

Å vera bonde er ein livsstil, og eg håpar at mange ungdommar vil gå inn i denne livsstilen. Vil du hjelpe til med å få norsk mat på bordet?

Torstein B Klev

Jeg vil ta ansvar i framtida!

Hvis den eneste framtida regjeringen ser for bonden er å vokse seg større, ser det mørkt ut for maten og arbeidsplassene som det norske distriktslandbruket gir.

Dette skjer i Norges Bondelag

Onsdag
20
Juni

Generalforsamling i BS

Landbrukets hus
Onsdag
20
Juni

Styremøte i Norges Bondelag

Landbrukets hus
Tirsdag
14
August

Gården som læringsarena i skolen

Auditoriet, Arendal Bibliotek

Våre samarbeidspartnere