Regjeringen må sikre fortsatt norsk matproduksjon og opprettholde graden av sjølforsyning i takt med landets raskt voksende befolkning, slik Stortinget har bestemt.

Forhandlingene med EU om EØS-avtalens artikkel 19 om markedsadgang for landbruksvarer har startet. Forhandlingene omfatter importvilkår for de mest sentrale produktene i norsk landbruk som ost, kjøtt og grønnsaker.

Landbruket er i utgangspunktet utenfor EØS-avtalen, men i artikkel 19 står det at EU og Norge skal møtes med to års mellomrom for å «gjennomgå vilkårene for handelen med landbruksvarer». Det står i avtalen at formålet med forhandlingene er å jobbe mot en gradvis liberalisering av handelen. Men samtidig står det at reduksjon av handelshindringer skal skje på gjensidig fordelaktig basis og innenfor rammene av landene sin egen landbrukspolitikk.

Norge er svært avhengig av å importere mat. Det er mange basisvarer vi ikke kan produsere sjøl som sukker, kaffe, mais og ris. Desto viktigere er det å opprettholde og utvikle den matproduksjonen som vi sjøl kan stå for. Pr i dag importerer vi nesten 60 prosent av maten vi spiser. Det betyr at vi har en bekymringsfull lav sjølforsyningsgrad med tanke på forsyningssikkerhet når det gjelder matvarer.

Stor import fra EU

Nesten 70 prosent av maten vi importerer kommer fra EU. Norge er et viktig eksportmarked for EU. Problemet er at handelen mellom Norge og EU er svært ubalansert og stadig utvikler seg i Norges disfavør. Det har vært en enorm økning i importen av mat fra EU siden EØS-avtalen ble inngått, samtidig har eksporten vår den andre veien stått på stedet hvil. Da vi inngikk avtalen var handelsbalansen 1–3 i EUs favør. Nå er den 1-9. Importen av landbruksvarer fra EU er mer enn doblet de siste ti årene. Osteimporten er nesten fire ganger så stor nå som i 2000.

I «Velkommen til bords» - stortingsmeldinga om matpolitikken som ble vedtatt i 2012 - er målsettinga at norsk matproduksjon skal trappes opp og økes i takt med befolkningsveksten. I dag er det ikke det som skjer. Norsk matproduksjon trappes ned og forbruksveksten dekkes av import.

Små økninger gir store utslag

Det norske markedet er lite og sårbart, selv små kvoteøkninger eller tollreduksjoner kan få store utslag.

Det er god grunn til å tro at Norge vil møte tøffe krav fra EU i forhandlingene som nå pågår. Handelsboikott fra Russland og fjerning av melkekvotene har skapt krisestemning i store deler av europeisk landbruk. EU vil derfor trykke kraftig på for å få økte importkvoter til Norge. Jeg forventer at regjeringa er en like tøff forsvarer av de norske landbruksinteressene. 

Det er heller ingen grunn for å akseptere forsøk på en sammenblanding av landbruk og fisk i forhandlingene. Begge disse interessene må ivaretas, og det kan de utmerket gjøres uavhengig av hverandre. 70 milliarder i eksport av fisk og 130 milliarder i verdiskaping i landbruksbasert industri gir til sammen 200 milliarder i verdiskaping i fastlands-Norge. Det må legges til rette for at begge næringer kan vokse.

Må være tøff forhandler

Statsministeren har til media uttalt at ”vi må holde igjen på landbruksvareimporten” og at europaministeren er klar på at Norge skal være en tøff forhandler. Det er godt å høre! Samtidig er jeg bekymret fordi den sittende regjering allerede har gitt fra seg gode forhandlingskort før forhandlingene startet gjennom å fjerne tollen på en rekke varer i statsbudsjettet. Det er grunn til å følge med, og det er grunn til å gjenta at et velfungerende importvern er en forutsetning for fortsatt norsk matproduksjon. 

La oss ta vare på norsk landbruk slik vi kjenner det i dag. Norske bønder ønsker å fortsette å utnytte våre naturgitte forhold til å produsere sunn og god mat, med et vakkert kulturlandskap som et tilleggsgode. Vi ønsker å bidra med gode råvarer til foredlingsindustrien og sikre arbeidsplassene, og vi vil at forbrukerne skal ha tilgang på et mangfold av norske produkter.

Foredlingsindustrien er avhengig av landbruket

Forsvinner landbruket, forsvinner også foredlingsindustrien og blir erstattet med ferdigproduserte varer fra utlandet.

Det kan være fristende for regjeringa å gi innrømmelser under krevende forhandlinger. Men realiteten er at nye kvoter for landbruksprodukter fra EU er i norsk disfavør og tar arbeidet fra norske bønder og industriarbeidere. Hvis kua er slakta og meieriet lagt ned, hvorfor skal vi da slå graset på enga? Det er fort gjort med et pennestrøk å signere en handelsavtale, men å gjenreise landbruk som er lagt ned, er slettes ikke fort gjort! Så kjære regjering, stå opp for interessene til fastlands-Norges største og mest komplette verdikjede!