Jeg vil ikke bli den siste bonden i bygda

  • Tips en venn om denne siden

Namdalseid Bondelag
Anette Liseter (i midten) sammen med noen av sine gode kollegaer i landbruket, nemlig resten av styret i Namdalseid Bondelag. Og gode kollegaer er noe hun setter pris på.

Ingen vil bli den siste bonden i bygda. Derfor må vi som bønder ta vare på hverandre, det kollegiale fellesskapet og landbrukspolitikken som gir rom for både de små og de store, skriver Anette Liseter i dette innlegget.

Olav, mannen min og jeg kom flyttende til Namdalseid fordi vi fikk kjøpt en gård her. Vi har et melkebruk hvor begge to  jobber, og sånn sett er vi heldige. Da har vi en kollega i det daglige. Men som alle andre, trenger også vi faglig og sosialt påfyll fra andre. Samholdet med andre bønder har vært viktig for oss.

Dessverre blir det færre bønder i Norge for hvert år. Jeg tror det er mange grunner til det. Landbrukspolitikk er en av dem. Det blir vanskeligere å drive små gårder og det er et fokus på å drive stort. Ikke alle unge som har mulighet til det, tar over. Landbruket er også et ganske ensomt yrke for mange. Det er oftest mer enn nok jobb på norske gårder, men dessverre ikke inntektsmuligheter nok til at flere enn en person kan leve av det. Det gjør nok at mange gir seg som bønder.

Møteplasser med kollegaer er viktig

Hadde jeg ikke hatt hjelp av både en og to kollegaer sist mannen var bortreist, kunne det gått skikkelig ille.

Sånn er det ikke her vi bor. Jeg er så heldig å bo i en kommune med et aktivt landbruksmiljø og med de fleste produksjoner. I Namdalseid er det mange som satser, som investerer i driftsapparatet, og det er mange som nydyrker for å dekke etterspørselen etter jord. I en aktiv landbrukskommune er det også mange avløsere tilgjenglig når man trenger å leie hjelp til fjøset. Jeg har sittet noen år i styret i det lokale Bondelaget, og vi har vært opptatt av å skape møteplasser for alle bøndene. Alle faglagene samarbeider på tvers for å lage sosiale møteplasser og arrangementer der vi kan diskutere fag og lære av hverandre, alt fra julebord til uhøytidelig saueklippekonkurranse og fagsamlinger om løsdriftsfjøs. Å møtes på den måten tror jeg senker terskelen for å ta kontakt når man trenger hjelp. Jeg tror de jevnlige, uformelle møtene med kollegaer gjør det lettere å ta kontakt når man sliter, eller hvis man trenger hjelp raskt til å løse opp i en floke.

Det siste har jeg opplevd selv, og hadde jeg ikke hatt hjelp av både en og to kollegaer sist mannen var bortreist, kunne det gått skikkelig ille.

Kalv på rømmen...

Olav, mannen min var bortreist på møter. Og da er det stort sett alltid noe som skjer i fjøset. Jeg bruker jo ha avløser når han er borte, men ting skjer jo stort sett på seine kvelden eller natten, så jeg hadde fått med meg en avløservenninne som skulle hjelpe til med hus og fjøs, da vi ventet mange kalvinger i denne tiden og det hadde allerede vært mange kalvinger.

Noen ganger lar vi kalven gå løs den første tiden, slik at den drikker selv. Vi ser at surforopptaket går raskere på de fleste, og kalvene blir mer tilfreds sånn generelt. Egentlig er det eneste minuset med det at de ikke alltid skjønner (eller gidder) å flytte seg av forbrettet når appetittvogna går. Og når de har sittet fast på fôrbrettet en gang skulle man tro at de hadde lært. Men neida.

Vi har et vinkelfjøs, med fôrsentral i midten med ungdyr og melkekyr i hver sin ende. Fram til denne kvelden hadde ikke kalvene beveget seg inn til ungdyra...

Jeg og venninna mi gjorde fjøset etter at ungene hadde sovnet, og det gikk overraskende lett og raskt i fjøset. Det gikk såpass enkelt at vi til og med kommenterte det. Kanskje for enkelt? De andre dagene hadde det vært et eller annet vi måtte fikse på. Vi var helt i slutten av fjøsstellet og vi skulle til å avslutte da vi så den minste kalven bevege seg mot ungdyrfjøset. Ingen store og raske bevegelser nå! Vi bevegde oss rolig etter, for å prøve å unngå skrekkscenarioet: At den skulle inn i den ene bingen med de slakteklare oksene. Men av alle de seks bingene måtte den selvsagt velge denne!

Illustrasjonsbilde av kalv. Denne har ikke forvilla seg inn til oksene.

Frustrasjonen bredde seg og vi håpet på at den ville hoppe ut igjen av seg selv. Neida, det gjorde den jo ikke. HMS står i høysetet her på gården, så jeg hoppa ikke etter opp i bingen, for å si det sånn. Alle som har sett en slakteklar okse vet at det er dyr man skal ha respekt for. Og her var det altså flere av dem.

I stedet ringte jeg til mannen min som var i Oslo og spurte hva jeg skulle gjøre. Vel, hva kunne han hjelpe til med, liksom? Det var vel instinktet som slo inn. Jeg begynte å ringe til naboene heller. Den ene hadde skadet foten og han andre var opptatt, for han tok ikke telefonen.

Derfor tenkte jeg at, nei her må vi til pers sjøl, da tiden var dyrebar. Oksene begynte å bli svært opptatt av denne kalven og den ble både stanget og ridd på. Og heldigvis var vi to. Det var uaktuelt å hoppe oppi bingen, så vi prøvde først å dra og lede kalven tilbake med ei møkkskrape, men kalven ville ikke ut.

Fire hender er bedre enn to

Til slutt fant vi ut at vi måtte finne fram ei kugrime og prøve å få rundt halsen på den. Jeg dyttet kalven til den andre siden av bingen hvor venninnen min stod klar å tok på grima, men grima er stor og kalven er liten. Men vi fant til slutt et system hvor den ene holdt grima med hånden og flyttet kalven sakte men sikkert fra sprinkelåpning til sprinkelåpning. Den andre dyttet kalven og prøvde å holde oksene unna.

Men kalven strittet imot og oksene ville herje med kalven.

Da vi var kommet nesten frem til forbrettet begynte den største oksen å stange noe fryktelig. Vi alle var fryktelig slitne både mentalt og fysisk. Men en finner krefter når en trenger det som mest.

Jeg satt øya mine inn i oksen sine og skrek så høyt og fælt at oksen trakk seg unna. Jeg gjorde det på instinkt og tenkte ikke på å advare min venninne.  Hun skvatt himmelhøyt og utbrøyt at det var en ekte bjørnemammarop. Vi fikk heldigvis kalven ut ikke lenge etterpå og vi la oss utmattet ned på forbrettet. Ikke ulikt langrennsløypene etter et langt skirenn. Dagen etter var vi slå slitne at jeg nesten ikke husker noe av den.

Takknemlig for å ha kollegaer å ringe til

Etter en sånn hendelse tenker man jo på hva som hadde skjedd hvis jeg var alene i fjøset. Klokken var jo nærmere 22 om kvelden da dette skjedde og en føler at en ikke kan ringe bygda rundt etter hjelp. Jeg er takknemlig for at jeg har bondekollegaer rundt meg som jeg kan ringe til om jeg står i en knipe og som stiller opp når man trenger det.

Det er et privilegium å bo i en aktiv landbrukskommune. Og jeg har i hvert fall ingen drøm å bli den siste bonden i bygda. Det tror jeg ingen jeg kjenner har.

Jeg tenker på det nå i disse jordbruksforhandlingstider, hvor viktig det er å ha landbruk i hele landet. Men ikke bare en bonde på en stor gård på hvert sted. Vi trenger gårder av ulik størrelse og alle folkene som driver de forskjellige gårdene. Ikke bare fører det med seg mange gode kollegaer, men vi får også et godt avløsertilbud av det, det skaper grunnlag for ulike tjenestetilbud vi som bønder har bruk for i det daglige og for offentlige tilbud som et velfungerende landbrukskontor i kommunen der man kan få hjelp til det man lurer på.

Det er et privilegium å bo i en aktiv landbrukskommune. Og jeg har i hvert fall ingen drøm å bli den siste bonden i bygda. Det tror jeg ingen jeg kjenner har.

Ammeku

Et privilegium, men ingen hobby

Kalvinger på julaften, våronn i konfirmasjonstiden, og innhøsting hele høstjakta. Vi er der for deg og det er ingen plass vi heller vil være, men ikke gratis, skriver Johan Martin Tovslid om livet som bonde.

Vafler illustrasjonsbilde

Brunost, vafler og andre verdier

Det er ikke alle politikere som stiller opp for verdiene fra norsk jord. Ikke engang de politikerne som elsker brunost og vafler, skriver Lars Petter Bartnes.

Selmer Wathne

Landbrukets framtid

Helt fra jeg var liten har jeg visst en ting: jeg skal bli bonde, jeg skal overta gården hjemme.

Steffen Fjellestad

Ikkje store nok for regjeringa?

Er regjeringa sin framtidsbonde dei som kan vekse seg større og større, eller håpar dei at også unge som drøymer om eit gjennomsnittleg vestlandsgardsbruk finn vegen inn i landbruket?

Eirik Østebø

Ein ung bondes draum

Å vera bonde er ein livsstil, og eg håpar at mange ungdommar vil gå inn i denne livsstilen. Vil du hjelpe til med å få norsk mat på bordet?

Torstein B Klev

Jeg vil ta ansvar i framtida!

Hvis den eneste framtida regjeringen ser for bonden er å vokse seg større, ser det mørkt ut for maten og arbeidsplassene som det norske distriktslandbruket gir.

Erna Solberg på gårsbesøk

Ernas landbruk

Statsministeren har rett i én ting: Jevnt over går det rimelig godt i norsk landbruk. Men det er ikke bare på grunn av regjeringen, det er vel så mye på tross av regjeringen, skriver Tor Erik Leland.

Dette skjer i Norges Bondelag

Tirsdag
14
August

Gården som læringsarena i skolen

Auditoriet, Arendal Bibliotek
Tirsdag
14
August

Den store landbruksduellen!

Lille andevinge, Arendal
Onsdag
15
August

Bondepub!

Barrique øl- og vinstue, Arendal

Våre samarbeidspartnere