Den nylig offentliggjorte maktkåringen er et sørgelig syn når det gjelder hvordan juryen oppfatter kvinners stilling der avgjørelser fattes.Øverst rangerte kvinne er Hanne Refsholdt, konsernsjef i Tine på 10. plass. Øverste kvinnelige tillitsvalgte er å finne på 39. og 50. plass. Jeg mener Merete Furuberg og Brita Skallerud står uforståelig langt nede på lista. For ikke å snakke om sjefen for 44.000 medlemmer, 13 milliarder og markedsordningene på korn, styreleder i Felleskjøpet, Anne Jøhdal Skuterud som ikke engang er nevnt.  Jeg vet faktisk ikke helt hva som er verst, at deres innsats ikke blir verdsatt mer av juryen, eller at deres plassering faktisk gjenspeiler den reelle situasjonen. Flere alternativer ser jeg ikke, og begge gir grunn til uro.
 

Er det så farlig?

Er nå det så farlig da, at ikke det er kvinner å finne høgt på strå? Det viktigste er jo ikke kjønn, men at folk er dyktige. Hvor mange ganger har man ikke nikket anerkjennende til det utsagnet?  Men vent nå litt. Det er noe som ikke stemmer her. Er det fordi kvinner ikke er dyktige nok at de ikke har posisjoner? 
Vettet er ganske likt fordelt, er det ikke?  Nå for tiden har kvinner i tillegg gjennomsnittlig høyere utdannelse og bedre karakterer enn menn. 
Kvinner har oftest ansvar for innkjøp av mat i familien, har i snitt mest kunnskap om råvarer, ernæring og matkultur. De går i bresjen for å fornye næringen gjennom engasjement for sunnhet, dyrevelferd og klima. De lager det meste av maten, og har gjennom generasjoner lært seg å forvalte tildelte ressurser.  Hva mangler så på å få merkelappen dyktig nok? Noe må det jo være siden de ikke er med å dominerer toppen i norsk matproduksjon.

Hvorfor svarer de nei?

Men man kan jo ikke tvinge folk til gjøre noe de ikke vil, kan vi vel ? Hvis kvinner ikke vil ha en topp-posisjon, så er vel det  greit?  Det er jo trossa alt fritt fram for alle i dette landet. Dessuten er det jo ikke så mange damer å ta av.
For det første: Hva vet vi om at kvinner ikke vil ?  Spør heller om hvorfor de svarer nei. 
Hvorfor søker jenter til landbruksskolene i hopetall, men nesten ingen av de blir matprodusenter ? Hvorfor er det så få kvinnelige tillitsvalgte på alle nivåer i alle våre organisasjoner? Og hvorfor blir det færre jo nærmere toppen vi kommer?
Og kvinner vil. 8. mars dette året hadde 19 kvinner kvinner med verv i konsernstyrene til Tine, Nortura og Felleskjøpet og styreverv i Norges Bondelag, på trykk en kronikk som sa at vi trenger flere kvinner i landbruket. På alle nivåer.

Vi må toppe laget!

Hvorfor stresse med dette akkurat nå? Vi har da så mye annet å holde på med om dagen. Bioøkonomien skal utvikles, bunnlinjer skal optimaliseres og og markedsordninger skal berges. Landbruket er ei næring i kontinuerlig omstilling og utvikling, nå mer enn noen gang før.
For å følge med i tida, må vi toppe laget.
Vi må få inn folk som har kompetanse, vilje og løsninger til å møte framtidas utfordringer. Det har både kvinner og menn. Jeg mener landbruket ikke har råd til å gå glipp av kunnskapen, engasjementet og erfaringene til disse kvinnene. 

Næringslivet har skjønt det

Det har mange store bedrifter skjønt.  NSB, NRK og mange andre. Alle politiske partier innstiller annenhvert kjønn på nominasjonslistene, vi har kvinner på topp i politikk og næringslivets organiasjoner. Det gjør de av strategiske grunner. For å få de beste beslutningene, for å matche markedet eller velgere, for å være innovative og endringsdyktige. Hva er det som gjøre at vi ikke trenge de samme egenskapene i landbruket?
 
Men står det nå så dårlig til da?  Valgkomiteene jobber vel med likestilling når de skal finne nok damer til styrene i organisasjonene våre?  
Det  jobbes ikke med likestiling i norsk landbruk utover å oppfylle norsk lov. 
Det har det ikke blitt gjort siden forrige krafttak ble tatt på begynnelsen av 2000-tallet, da vi bestemte oss for å ha 40%  kvinner i styrene. Det arbeidet som ble lagt ned da, viser to ting : Vi får til det vi bestemmer oss for. Og at når det ikke er trykk på temaet, så skjer det ingenting.

Gode intensjoner er ikke nok

Jeg tviler ikke på at det finnes både ønsker og intensjoner i organisasjonene og innad i næringa for å få flere kvinnelige bønder. Men god vilje er ikke nok. Det trengs et strategisk og langsiktig arbeid på høyeste nivå. Det er det arbeidet vi er nødt til å sette i gang nå. Og skal det blir noe sving på dette – ja då må mennene engasjere seg. Fordi det er de som er sjefene for tiden. Dette er ikke en kvinnesak. Det er et ledelsesansvar.  Det er derfor en sak for hele næringa.