Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden

Jeg gir meg ende over. Det er produsert enda en rapport i dette landet. Denne gangen er det , av alle ting, en produktivitetsrapport vi er beriket med.  Praktikeren i meg vil gremmes over at en diger bunke med papirer kan kalles noe slikt. Mitt daglige virke er matprodusent, eller bonde om du vil. Dagene mine går bl.a. med til å legge forholdene til rette for at Dagros og Litago skal kunne være så produktive som mulig. De bruker dagene sine til å  tygge drøv, slik at milliarder av mikrober i vomma kan bryte ned det  ubrukelige graset, for i neste omgang å kunne produsere melk og kjøtt av beste kvalitet.
Å prioritere å lese aller rapportens 537 (!) sider er ikke forenelig med det kravet vi har til effektivitet og produktivitet.
Noe har jeg da likevel fått med meg:

Tviler på at matproduksjon vil bli umoderne

Matproduksjon er  noe vi ikke bør belemre oss for mye med i dette landet. Det ødelegger visst nok produktiviteten og velstanden vår. Jeg tror nemlig det kjære kommisjon, kjære kommisjonsleder Jørn Rattsø, at du ikke skal reise så særlig langt ut på landsbygda før det er svært liten støtte for dette synet. På landsbygda har vi verdifull dyrka mark – og ikke minst har vi en en fin ordning som heter fotosyntesen. Landbruket utnytter fotosyntesen til å produsere maten din. Ut av tilsynelatende intet, gir jorda og fotosyntesen oss hvert år alt hva vi kan tenke oss å spise. Og vi spiser mange ganger hver eneste dag.  Med enkle ord har dere, ærede komitemedlemmer, kastet vrak på en av verdens absolutt viktigste – og mest effektive prosesser.

Jeg tviler så avgjort på at matproduksjon noen gang vil bli umoderne og overflødig. Argumentet for å begrense matproduksjonen i Norge er bl.a. at mat kan kjøpes så uendelig mange andre steder på kloden. Det vises og til at et mål om høyest mulig selvforsyning av jordbruksvarer gir liten mening, især hvis man ikke ser det i sammenheng med produksjon av sjømat. Jeg sier bare: Det er allerede nesten 1 milliard mennesker uten mat i denne verden. Nesten en milliard mennesker som sulter. Befolkningen øker, klimautfordringene klusser til vår evne til å produsere mer mat - og kampen om ressursene øker stadig. Matproduksjon er en primærnæring.  En livsviktig produksjon som angår hvert eneste menneske på denne jordkloden. Det betyr derfor, og selvsagt, at dette ikke er den første produksjonen som skal fases ut og legges ned. Matproduksjonen er så avgjort det suverent viktigste fundamentet når en skal bygge et solid og velfungerende samfunn.

Vern av dyrket mark kan også blir for dyrt !  Å ta vare på en ikke fornybar ressurs, som her i landet gir oss trygg og god mat hver eneste dag året rundt, blir det altså nå satt en pris på i kroner og øre. Produksjonsjord for matvarer blir nedprioritet i forhold til store kjøpesentre, moderne infrastruktur – og nye bysentra. Jeg synes man må huske på at noe kan være gull selv om det ikke glimrer. Jorda er vårt egentlig sorte gull.

Mangler faglig belegg

I rapporten står det en del om at man tror og mener at matproduksjonen  kan bli både bililigere – og samtidig gjøres mer klimavennlig med deres egen oppskrift. Dette er det null faglig belegg for å hevde. Snarere tvert om. Forskning og praktiske erfaringer tilsier at variert og lokalt tilpasset produksjon er det som er både klimasmart – og bærekraftig. Jeg håper dere er mer nøyaktige når dere behandler de andre kapitlene i rapporten.  For jeg vil gjerne ha tillit til dere. Jeg er, som de fleste andre i dette landet, avhengig av en sunn og god økonomi. Men for næringene landbruk og fiskeri, som årlig omsetter for 200 milliarder kroner, tillater dere å sette synsing og antagelse på papiret. Jeg skulle gjerrne hatt et svar på hvorfor.

Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden

Så mens grasset gror, og økonomene produserer rapporter, dør kua. I det moderne ”effektive” Norge betyr dette at  ku etter ku blir tatt ut av produksjon og sendt på slakteriet. Det finjusterte og fantastiske maskineriet som kan omfordele graset til kjøtt og melk. Denne fornybare, men for menneskene ubrukelig ressursen mister sin verdi.
Vi gjør oss altså ikke lenger nytte av fotosyntesens uerstattelige produkter. Mens graset fortsetter å gro utenfor stuedøra vår,  må vi ut og hente maten vår andre steder i verden.  Eller gå over bekken for å  hente vann, som ulogiske og tungvinne løsninger ble kalt før i tiden. Folk lo da av slike ting.   Det tar seg neppe noe bedre ut i dag. 

Apropos bekken. Matproduksjon av alle slag krever store mengder vann. En stadig knappere ressurs mange steder i verden. En ressurs som finnes i overflod her i Norge. Så i stedet for å bruke vårt eget vann, frakter vi det på kjøl og hjul, innepakket i plast - og  fra alle verdenshjørner -  inn til oss. I produktivitetens navn. Når man konkluderer med at det er samfunnsskadelig  å sørge for at fornybare ressurser blir omdannet til mat, ja da er det teorien det er noe galt med.
Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden

(Denne teksten stod først på trykk i Fædrelandsvennen 4. mars 2015)