Brunosten og vaflene er tillagt en tung symbolikk i årets valgkamp. Men de som roper høyest om å beholde disse matvarene som en norsk verdi, er de som gjør aller minst for den næringa som produserer både osten og ingrediensene i vaffelrøra.

«De norske verdiene er under press», konkluderte Høyres kulturminister, Linda Hofstad Helleland etter å ha gått deler av pilegrimsleia fra Oslo til Trondheim i sommer. Og dermed starta Helleland valgkampen med å sparke liv i debatten om hva som er norske verdier og hvordan vi kan verne om dem. Mellom munnfullene med vafler med brunost, sa kulturministeren til VG at de norske verdiene er under press «fordi vi ikke alltid stiller opp for dem.»

Hva med verdiene fra den norske matjorda?

Det er noen uker siden Helleland kom med utspillet sitt, og det var underlig å høre en Høyre-statsråd argumentere så sterkt for de norske verdiene, all den tid hennes eget parti gjennom fire år i regjering i svært liten grad har stått opp for verdiene som skapes fra norsk jord, hver eneste dag. De verdiene som skapes på kornåkrene Helleland passerte på sin vandring gjennom Hadeland, på gårdene familier har eid og drevet i generasjoner oppover Gudbrandsdalen, på utmarksressursene i fjellbygdene i Trøndelag, og på kulturlandskapet langs pilegrimsleia inn til Trondheim.

Lars Petter Bartnes hjemme i fjøset.

Ikke bare ingrediensene til vaffelrøra og råvarene til brunosten er produkter fra den norske matjorda. Det skapes også enorme verdier her. Norsk landbruk er den viktigste bidragsyteren til verdiskaping og sysselsetting i distrikts-Norge, og vi danner grunnlaget for Norges største fastlandsindustri, matindustrien. Ei omsetning på 156 milliarder kroner årlig er ei betydelig verdiskaping med grunnlag i norsk jord.

Har utfordra verdiskapinga

Hvilke verdier vi skal kunne høste fra norsk jord i framtida, er til en viss grad et spørsmål om biologiske prosesser, vær og klima. Men det handler mest om politiske valg og prioriteringer. Hva vi produserer og hvor og hvordan vi gjør det avhenger av dem som legger de politiske føringene. Matproduksjon krever langsiktige og forutsigbare rammevilkår. Det har ikke Høyre bidratt til i regjering. Heller tvert imot.

Hvilke verdier vi skal kunne høste fra norsk jord i framtida, er til en viss grad et spørsmål om biologiske prosesser, vær og klima. Men det handler mest om politiske valg og prioriteringer

For gjennom fire år med ei blåblå regjering har mange av de viktigste virkemidlene i landbrukspolitikken blitt utfordra. Eiendomsregelverket som sikrer at landbrukseiendommer blir eid og drevet av bonden, er uthula. Markedsordningene som sikrer bonden forutsigbarhet ved at han eller hun får levert råvaren sin til en tilnærma lik pris i hele landet, er flere ganger forsøkt svekka. Importvernet skal utjevne kostnadsforskjellene mellom egen matproduksjon og produksjonen i de store eksportlandene. Denne våren gav regjeringa bort norske markedsandeler og svekka verdiskapinga i vår nasjonale matindustri, ved at EU fikk større tilgang til å eksportere varer til Norge. Det har også blitt gjennomført endringer som gjør det lettere å drive store enn små gårder, både gjennom at store gårdsbruk har fått større overføringer på bekostning av de små og at grensene for hvor mye en enkelt gård kan produsere, har blitt økt. Vi vet også hvor sterkt regjeringspartiene har forsøkt å selge ut norske naturressurser bit for bit, både til lands og til havs.

La oss snakke om hvor brunosten kommer fra

Brunosten og resten av maten vi produserer her til lands hadde fortjent en sentral rolle i valgkampen. Men da skulle det handla om noe mer enn symbolverdien. Det skulle handla om verdiene landbruket hver dag skaper med utgangspunkt i norske naturressurser. Ikke bare verdiene som kan måles i kroner og øre, men også verdien av å kunne spise trygg kvalitetsmat, verdien av å holde landskapet åpent, verdien av levende bygder og verdien av å omskape gras og plantevekster til mat. Dette er verdier som har vært under sterkt politisk press de fire siste årene, og som vi må stille opp for på valgdagen.

Det er under ei uke igjen til Stortingsvalget. Etter valget trenger vi en ny landbrukspolitikk. En landbrukspolitikk som tar vare på og videreutvikler norsk landbruk og de verdiene næringa produserer. Det er ikke alle politikere som stiller opp for disse verdiene gjennom den politikken de fører. Ikke engang de politikerne som elsker brunost og vafler.