2014, jubileum eller vendepunkt?

  • Tips en venn om denne siden

Internasjonalt kjøper folkerike stater opp matjord for å sikre mat til egen befolkning. I Norge blir andelen norsk mat mindre for hvert år, og vi legger ned beredskapslager.

Frosta-salat, foto: Brita BuanSer vi tilbake på de to hundre årene som er gått siden grunnloven ble fastsatt i 1814, har det vært framgang for velferden i folket. Men disse to hundre årene er også preget av kamp for rettigheter, for eksempel stemmerett, likestilling og fordeling av godene. Velferden har kommet som et resultat av at vi har lært å utnytte ressursene bedre. Tekniske landevinninger og et godt fungerende demokrati har hjulpet oss med det. Spørsmålet blir; hva ser vi i glasskula for de kommende årene?

Effektiv utnytting av ressursene har brakt oss i en ny situasjon. Likevel forbruker vi mer enn vi klarer å produsere av fornybare ressurser.  Vår tids overforbruk vil måtte føre til endringer i levemåten framover, og dette vil sette vårt styresett på prøve. Er det godt eller ikke, og tar det fatt i problematikken tidlig nok? Finnes det politisk mot og mennesker som har makt og fornuft til å gjennomføre nødvendige endringer? Større forståelse for naturens ressursgrunnlag er tvingende nødvendig for å kunne endre retning.

Når det gjelder produksjonen av mat er multimalisering  lansert som et begrep for å gi et bilde av de fellesgoder som produksjonen bringer. Foruten effektiv matproduksjon vil det være beredskap, kulturlandskap og biologisk mangfold. Produksjonen må være bærekraftig og ta vare på folkehelse og miljø. Å forstå og ta vare på disse fellesgodene er nødvendig når en skal utforme framtidens matpolitikk.

Knut Storberget fra Arbeiderpartiet og Ove Trellevik fra Høyre har før jul hatt innlegg i avisene om landbruk. De er begge talsmenn for sine parti om landbrukspolitikken, og de representerer de to største partiene. Deres uttalelser vil derfor tillegges stor vekt. De utviser stor omsorg for landbruket, og det gjenstår å se hvilke realpolitiske følger det får.  Ser vi en endring i synet på norsk landbruk som en følge av den matvaresituasjonen som avtegner seg internasjonalt? Og er det en gryende forståelse på gang med bakgrunn i de multimaliseringsverdiene landbruket står for?

Når Trellevik sier at «med de rammebetingelser landbruket har i dag, klarer ikke det norske landbruket å dekke etterspørselen etter norsk mat», og samtidig sier at han vil komme tilbake til bedre økonomi og lønnsomhet i landbruket ved landbruksoppgjøret, så skaper dette forventninger. Men hvorfor er næringa skeptisk til de utsagn som er kommet fra regjeringen? Jo, vi får ikke regnestykket til å gå i hop. Det vi har sett hittil fra regjeringen er økt dieselavgift, fjerning av tilskuddene til biobrensel, dårligere økonomiske forhold ved gårdsoverdragelser og forsøk på å fjerne ostetollen. Tiltakene virker tilfeldige. Er det styring etter innfallsmetoden? Det har i alle fall gitt oss dårligere økonomiske vilkår og svekkede konkurransemuligheter.

Generelt må det til endringer i synet på næringspolitikken. Vi har fått en todelt økonomi i Norge, og det er tvingende nødvendig å legge til rette for at den landbaserte produksjonen kan videreutvikles. Landbruket sammen med sine foredlingsbedrifter står for 95000 arbeidsplasser, og vi har en effektivitetsøkning på 6 % pr. år. Det vil si en fordobling av effektivitet i løpet av 11 år. Dette skjer i ei tid hvor annen næring ikke øker effektiviteten. Problemet med denne høye produktivitetsveksten i landbruket er at den ikke bringer med seg vesentlig reallønnsøkning.

 Vår velferd har basis i at næringslivet går godt, så derfor er det nødvendig med bedre rammebetingelser for produksjonsbedriftene. Det vi aller minst ønsker oss er populistiske tiltak som ikke er langsiktige og forutsigbare. Stabile rammebetingelser og bærekraft er nødvendig for å skape norske arbeidsplasser og norsk produksjon. Derfor burde man heller dempe privatforbruket og stimulere norsk næringsliv.

Denne vinteren har sterke stormer rammet landet. Vår beredskap for å takle strømbrudd har vist seg å være for dårlig. Når strømmen forsvinner, forsvinner også gjerne vannforsyning og kommunikasjonsmuligheter. Enkelte områder er ikke bare uten strøm, men også uten forbindelse med omverdenen. For husdyrholdet er dette meget dramatisk.

Men hva hvis disse stormene hadde kommet i august? Sannsynligheten er mindre, men ikke utenkelig. Konsekvensene ville være at mesteparten av matavlingene gikk tapt, i alle fall alt kornet. Det ville blitt for lite fôr for husdyra og grønnsaker og frukt ville være betydelig forringet. Dette ville rammet Norden, de Britiske Øyene og delvis Østersjølandene. Mange titalls millioner mennesker ville gå ut i verdensmarkedet for å kjøpe korn. Noe ville det være mulig å kjøpe, men langt fra nok, og til hvilken pris?

Er dette dommedagsprofetier? Klimaforskere peker på at vi har en økende frekvens av både tørke og uvær. Det ser også vi lett. I 2008 stengte 26 land grensene for utførsel av mat fordi de ville bevare maten for egen befolkning. Det vi har sett til nå er at enkeltstående katastrofer har rammet kloden fra tid til annen, men ikke rammet samtidig. Skjer det, vil vi se uanede konsekvenser.

Hva gjør så regjeringen? Man fjerner tilskuddene til nettleie, noe som rammer distriktene hardest etter som man her må bære belastningen med sine lange avstander. Samtidig fjerner regjeringen bevilgningen til matkornlager. Det er å spille rulett med matforsyningen til det norske folk, sett i forhold til de matforsyningsperspektiv som avtegner seg i horisonten.

Vi feirer 200 – årsjubileum og gjør det med stolthet. Men ser vi noe felles i utviklingen? Vi fikk verdens  mest  moderne  forfatning  for 200 år siden, vi ville bygge vår egen nasjonalstat. To hundre år senere sa vi også nei til innlemming i et europeisk fellesskap, vi ville bestemme over ressursene selv. I 1814 var de verste nødsåra lagt bak, men med bedre forhold fikk vi en befolkningsøkning som ble vanskelig å mette. Gårdene ble delt for at flere skulle ha et levebrød, men ventilen ble utvandring til Amerika.

I dag er det langt færre som driver landbruk, og gårdene vokser både i areal og produksjon. Effektivitetsøkning  er  årsaken til det. Likevel går sjølforsyningsgraden ned, og befolkningsveksten blir dekket med  importert  mat. I motsetning til 1814 ligger de største utfordringene med matforsyningen  foran oss. Utvandring er ikke lenger trolig, men det er derimot en storstilt  innvandring. Vi burde sikre matforsyningen  gjennom å styrke egen produksjon av basismatvarer samtidig som vi må utvikle og styrke importen av mat fra U-landene.

Internasjonalt kjøper folkerike stater opp matjord for å sikre mat til egen befolkning. «Svarte dresser» kjøper også opp jord som et sikkert investeringsobjekt. I Norge blir andelen norsk mat mindre for hvert år, og vi legger ned beredskapslager. Vil uttømmingsprosjektet olje sammen med boblene hus og eiendom føre oss inn i en tilværelse som ikke er bærekraftig nok? Og vil vi tidlig nok satse på fornybare ressurser? Den jordnære framsyntheten fra 1814, som ble skapt i ei tid der man måtte bringe landet framover, er vel verd igjen å bygge på.

 

 

0 Kommentarer

Det er ingen kommentarer

Legg til kommentar

Felter merket med fet skrift må fylles ut
Namdalseid Bondelag. Anette Liseter i midten

Jeg vil ikke bli den siste bonden i bygda

Ingen vil bli den siste bonden i bygda. Derfor må vi som bønder ta vare på hverandre, det kollegiale fellesskapet og landbrukspolitikken som gir rom for både de små og de store, skriver Anette Liseter i dette innlegget.

Ammeku

Et privilegium, men ingen hobby

Kalvinger på julaften, våronn i konfirmasjonstiden, og innhøsting hele høstjakta. Vi er der for deg og det er ingen plass vi heller vil være, men ikke gratis, skriver Johan Martin Tovslid om livet som bonde.

Vafler illustrasjonsbilde

Brunost, vafler og andre verdier

Det er ikke alle politikere som stiller opp for verdiene fra norsk jord. Ikke engang de politikerne som elsker brunost og vafler, skriver Lars Petter Bartnes.

Selmer Wathne

Landbrukets framtid

Helt fra jeg var liten har jeg visst en ting: jeg skal bli bonde, jeg skal overta gården hjemme.

Steffen Fjellestad

Ikkje store nok for regjeringa?

Er regjeringa sin framtidsbonde dei som kan vekse seg større og større, eller håpar dei at også unge som drøymer om eit gjennomsnittleg vestlandsgardsbruk finn vegen inn i landbruket?

Eirik Østebø

Ein ung bondes draum

Å vera bonde er ein livsstil, og eg håpar at mange ungdommar vil gå inn i denne livsstilen. Vil du hjelpe til med å få norsk mat på bordet?

Torstein B Klev

Jeg vil ta ansvar i framtida!

Hvis den eneste framtida regjeringen ser for bonden er å vokse seg større, ser det mørkt ut for maten og arbeidsplassene som det norske distriktslandbruket gir.

Dette skjer i Norges Bondelag

Onsdag
20
Juni

Generalforsamling i BS

Landbrukets hus
Onsdag
20
Juni

Styremøte i Norges Bondelag

Landbrukets hus
Tirsdag
14
August

Gården som læringsarena i skolen

Auditoriet, Arendal Bibliotek

Våre samarbeidspartnere