Vi er midt inne i en hektisk beitesesong, husdyr av alle slag høster av naturens overflod i skog og fjell. 

Også denne sommeren opplever mange bønder store dyretragedier når husdyra blir revet i hjel, eller så stygt skadet av rovdyr at de må avlives.  Flere ganger, som i Lensvika, har rovdyrene kommet helt inn til fjøsveggen og tatt husdyr.  Konflikten mellom rovdyr og beitedyr utløser debatt, der sterke følelser både for husdyra og for rovdyra preger debatten.  På nytt kommer idylliseringa av gamle dagers gjeting og kravet om at dagens bønder må gjete dyrene sine.  Sist i et innlegg i Adresseavisen av Karin Buan.

Jeg tror ikke vi skal romantisere dyreholdet og forholdene for dyr og gjetere i gamle dager.  Husdyrholdet den gangen hadde nok en dyrevelferd vi i dag ikke vil være stolte av.  Gjetinga ble utført av unger uten lønn, hele sommeren i fjellet og utmarka.  De jobbet av nød, for å få mat, og ofte under harde vilkår.  Denne tida vil ingen ønske vi skal få tilbake. 

Mange debattanter trekker også fram gjeting av beitedyr i andre land.  Hvordan lever gjeterne i disse landene og hva får de betalt for jobben?  I alle fall ikke etter norske standarder. 

Den norske fjellheimen preges av mindre beiteområder spredt ut over enorme fjellområder.  Derfor beiter ikke den norske sauen i store flokker.  Som oftest går ei eller to søyer sammen med lammene sine, og flokken er spredt ut over store områder.  Det gjør det umulig å gjete på en måte som kan forhindre rovdyrangrep. 

Dette i motsetning til saueholdet i andre land som enten beiter i store flokker på vide grassletter, eller som bruker bare innmark til beiting. Gjeting av den norske sauen er derfor umulig om vi ikke skal slutte å beite i utmarka og bruke bare innmark.  Det vil være tragisk om vi ikke skal bruke de rike naturressursene som vi har i fjellet til å produsere mat.  Sauekjøttet vil og bli et annet kjøtt, med en annen smak.

Vi  foreslår at samfunnet tar ansvar for rovdyra og innfører gjeting av rovdyra vi vil ha i naturen. Det er faktisk gjennomførbart.  Rovdyrene kan merkes med sendere slik at vi til ei kvar tid vet hvor de er, og kan gripe inn for å avlive de dyrene som er i områder prioritert til beiting.  Da kan dette gjøres effektivt og med stor presisjon.  Vi vil unngå mye spekulering, og bruk av store ressurser på å finne skadedyr for å få tatt de ut.

Lars Morten Rosmo                                                                  Frank Røym

Leder Sør-Trøndelag Bondelag                                                Rovdyransvarlig i Sør-Trøndelag  Bondelag