Omtrent de siste 25 åra så har vi som bønder vært med på å sette inn tiltak for å redusere avrenninga til vassdragene. Det er særlig fosfor-avrenninga som er problematisk. I hovedsak har dette vært frivillige ordninger hvor ulempene for bonden har blitt kompensert med tilskudd.  I de siste åra har også forskrifter kommet inn i ordningene. Vi har f. eks. fått forbud mot å pløye i erosjonsklasse 3 og 4 om høsten, samt en kvote på hvor mye av kl 1 og 2 vi kan pløye. Videre er det nå fokus på kantsoner langs bekker og elver samt å legge opp til grasdekte vannveier i dråger.

Mange bønder er flinke til å følge disse krav og oppfordringer. Det er veldig mange i Haldenssvasdraget som ikke har pløyd noe om høsten de siste 20 åra. Utviklingen har i store trekk gått på at mer og mer areal har blitt med i ordningen. Det er derimot store variasjoner i jordart og arrondering. For noen betyr dette de nye forskriftene gjør at en ikke får til å dyrke høstkorn, noe som for noen betyr vesentlig lavere avling og inntjening. Vi som tillitsvalgte får da tilbakemeldinger fra frustrerte bønder. Samtidig så er vi klar over at et reint vassdrag er viktig for allmennheten og for de forpliktelser vi har i EU’s vanndirektiv.

Regjeringa la ikke opp til økning i RMP-potten i år sjøl om potten i fjor var for liten. I tidligere år er denne potten økt i takt med at flere blir med i ordningen. Det har altså ikke skjedd i år.  Vi skal altså ta en del av jorda ut av drift i form av kantsoner og grasdekte vannveier. Samtidig skal vi ha en driftsform som for noen fører til lavere avlinger. Når vi i tillegg ser av landbruksmeldinga at vi skal en 20% økning i matproduksjonen oppstår det for meg et problem. Hvordan skal vi få til dette?

Jeg tror at hvis vi skal klare disse utfordringene så må vi bort fra generelle forskrifter og tilskuddsformer. Vi må inn på planer på det enkelte gårdsbruk der en lager en, kall det gjerne, miljøplan trinn 3 som sier hva som kan jordarbeides om høsten, hvilke bekkekanter som må sikres, og hvilke dråger som må legges i gras. Dette blir en omfattende jobb som vil koste en del. Storsamfunnet må imidlertid være med å betale dette. På denne måten vil vi klare å dyrke mest mulig mat på den mest miljøvennlige måten.

Jeg er klar over at dette er regionale midler og at det er de forskjellige fylkene som utarbeider forskjellige planer. Det kunne likevel vært interessant å høre hva Norges Bondelag sentralt mener om denne problematikken; -økt matproduksjon kontra ønsket om reinere vassdrag.