Ordfører og årsmøte, kjære alle sammen.

Vi er i en spesiell tid og vi har spesielle omstendigheter rundt vårt årsmøte. For første gang avholder vi et årsmøte via skype og telefon. Jeg håper alle er friske og raske og har fått gjort det som skal til for å sørge for at vi produserer så mye mat vi klarer også i år. Virussituasjonen som rammer stort sett hele verden viser oss at matproduksjon i alle land er nødvendig. Oppe i alt det negative så merker vi at folk blir mer opptatt av matsikkerhet. Folk er også mer opptatt av norsk matproduksjon og vi får håpe dette vedvarer når vi etter hvert går inn i en mer normal tilstand.

Årsmøtet er også historisk i den forstand at det er to jordbruksforhandlinger siden forrige årsmøte. Forhandlingen i 2019 endte med avtale med den nye landbruksministeren fra Kristelig Folkeparti, Olaug Bollestad. Det var vel ventet at vi skulle få til det i og med KrF hadde gått hardt ut for å sikre en bedre landbrukspolitikk. Året gikk også stort sett greit avlingsmessig, sånn at for mange ble 2019 et bra år. Noe variasjon var det, og for mange av husdyrproduksjonene var det det utfordrende med markedet. Noe som slår negativt ut på bunnlinja for bonden og for landbruket generelt i Norge. Nettopp dette med utfordringene med flere av husdyrmarkedene våre, samt tørkeåret 2018 gjør at inntekten vår har stått stille siden 2015. Det er en utfordring. Likevel ble det bestemt at det i årets forhandlinger skulle en gå for en forenklet runde. Det var et enstemmig representantskap som gikk for dette. Mandatet for forhandlingsutvalget var å få til en best mulig avtale ut ifra det utgangspunktet som var. Det forelå lite av grunnlagstall. Det viktigste var å få på plass målprisene og budsjettrammene for neste år. Representantskapet var også enig i at det måtte tas i betraktning at landet var i en spesiell situasjon, og at det måtte utøves klokskap for å sikre vårt omdømme for ettertiden. Resultatet veit dere, og ettertiden vil vise om dette var lurt. Noen har tatt til orde for at det var nettopp i år vi skulle tråkka til med et skikkelig krav. Norsk matproduksjon oppleves viktig i disse dager og det kunne sånn sett vært lettere å få til noe. Jeg tror likevel strategien var lur. Skulle vi ha oppnådd mer enn vi gjorde så måtte vi brutt forhandlingene og laget bråk. Det tror jeg hadde slått negativt ut blant folk flest.

Klimadebatten og hva vi skal gjøre for å snu klimaendringene er høyt oppe på dagsorden både i Norge og Verden. Norges bondelag skreiv en klimaavtale med staten i 2019 som går på at vi i landbruket skal ta våre forpliktelser uten å ta ned produksjonen av mat. Vi har laget en lang liste med tiltak som skal settes inn. Det blir tiltak som vi som bønder må være med på å ta skikkelig tak i. Det handler om at vi må gjøre mange små ting som bidrar i samme retning. Vi må forberede oss på at mye blir forandret. Likevel er det en sak som har tatt mye fokus, særlig fra andre hold enn landbruksnæringa. Rødt kjøtt har fått et særlig press på seg i denne saken. Klimakur som kom nå er intet unntak. Man tar for gitt en måte å regne nedbrytinga av metan på som er omstridt, og som gjør at metan blir 20 ganger mer farlig for atmosfæren enn CO2. Sjøl om metan brytes mye fortere ned enn CO2. Derfor foreslår Klimakur at vi skal spise mindre rødt kjøtt nettopp fordi drøvtyggerens utslipp av metan er stort. Det har festa seg et bilde av at det er riktig og viktig for landet at dette tas inn. Mange utaler seg skråsikkert om at dette er viktig. Jeg savner at noen sier noe om helheten i denne debatten. Skal vi ta ned produksjonen av rødt kjøtt i Norge i den størrelsesorden som foreslås i Klimakur, så vil mye av den grasbaserte jordbruksproduksjon i Norge måtte avvikles. Og hva er alternativet på de arealene dette skjer? I mange områder er det ikke andre alternativer enn å dyrke gras. Resultatet blir da at det gror igjen. I beste fall med produktiv skog. Hva blir endringene i CO2-utslippene i det scenariet? Flere forskere mener at produksjon av mjølk og kjøtt binder like mye karbon som det slipper ut når en ser på hele kretsløpet. Grasdyrking, både til høsting og beiting binder mye karbon, og spørsmålet er om dette oppveier metanutslippet er vel det en ikke er helt sikker på. Forskerne er noe uenige og jeg har ikke svaret. Jeg veit heller ikke hvor mye en skog binder kontra eng og beite. Men jeg savner dette, samt dette med nedtak av matproduksjon i debatten. Klimakur sin anbefaling er i hvert fall en særs farlig vei å gå med så mange ubesvarte spørsmål. Parisavtalen sier noe om at ikke matproduksjonen skal tas ned ved innføring av klimatiltak. Dette burde også kommet klarere fram i denne diskusjonen.

Hvordan kunne det bli sånn i denne debatten at det røde kjøttet har fått en sånn særstilling. Har vi vært for lite pågående i diskusjonene. Norges bondelag har nå kommet mer på banen, men jeg mener det gikk for lang tid før vi tok den. Allerede da Gunhild Stordalen kom med sin Eat-rapport burde vi vært mye klarere i uttalelsene. Når «kjøttskam» har etablert seg som en sannhet, så har det gått for langt. Vi har mye jobb å gjøre for at vi skal komme dit at folk skjønner at norskprodusert kjøtt er mer miljøvennlig enn avokado fra Brasil, for å bruke et utsagn fra min kollega i Sogn og Fjordane.

Samfunnsoppdraget til den norske bonde er å produsere rein, god og sikker mat av god kvalitet med et godt næringsinnhold. I tillegg skal vi vi drive uten fare for forurensing og utslipp i naturen. Stort sett har de fleste orden på dette. Sommeren 2019 kom det en film om norsk svineproduksjon. En dame gikk undercover og filmet fra utvalgte grisehus. Nå var det nok sånn at vi så de verste tilfellene, men det vi så var ille. Det var mangel på dyrevelferd og det gjorde stort inntrykk på mange. Vi har ikke råd til flere sånne historier. God dyrevelferd er avgjørende for legitimiteten til norsk landbruk. Vi er nødt til å være best i klassen. Jeg tror at vi har størst sjanse til å lykkes med dette hvis vi er mange nok bønder. Det er nok vanskeligere å ha oversikt når enhetene blir kjempestore. Derfor er det bekymringsfullt at vi hvert eneste år blir færre bønder. Det gjelder ikke bare husdyrbønder. I grøntsektoren er det også en utvikling mot få, men store, enheter. Nå er det ikke sånn at det alltid er slik at de store ikke har orden på samfunnsoppdraget, men ved å gå vekk fra modellen med familiebruk til store aksjeselskap så mister vi noe av fortrinnet i norsk landbruk. Jeg håper vi kan, i årene som kommer, få en nedgang i antall bønder som gir seg.

I og med det er sjette og siste gang jeg holder leders tale i Akershus bondelag så vil jeg bruke noen få ord til å reflektere litt over denne perioden. Vi har med unntak av tørkeåret 2018 hatt greie avlinger, vi har hatt en grei utvikling på mjølk mens det har vært litt opp og ned med de kraftfôrkrevende produksjonene. Politisk var vi veldig skeptiske da de blå-blå tok over makta. Deres program, særlig Frps, ville redusere overføringene til landbruket kraftig. Det første oppgjøret med Listhaug var også spesielt, med aksjoner, høyere produksjonstak og vanskelig dialog. Etter hvert syns jeg imidlertid det har blitt noe lettere, og jeg føler at vi har kommet bedre i dialog og vi har fått fram at norsk mat er viktig.  Årets korona-krise er også med på å vise viktigheten av egen matproduksjon. Men tross disse lyspunktene er det fortsatt sånn at det legges ned mange gårdsbruk hvert eneste år. Det er denne effektiviseringen som gjør at vi ikke faller enda lenger bak i lønnsstatistikken. Spørsmålet er hvor langt det må gå, og hvor få vi kan være som sørger for matproduksjon i framtida. Jeg tror det vil bli en diskusjon og et tema som må komme mer på dagsorden i årene som kommer. Kanaliseringspolitikken er også et tema som jeg har lyst til å nevne. Det har nok vært det som har skapt mest blest rundt hva vi har ment i Akershus. Det er og blir en evig kamp og vi vil aldri bli helt enige. Jeg syns at vi i våre områder må få beholde det lille vi har av drøvtyggere. Vi har tross alt gitt fra oss den produksjonen som er best tilpassa norsk landbruk.

Til slutt vil jeg nevne regionreformen. Det har skapt mye debatt hos oss, og vi har ikke vært like enige hele tida angående hvordan vi skal forholde oss til den. Vi har nå lagt et løp som går mot et Viken bondelag i 2022. Mye kan skje innen den tid, men jeg har i hvert fall erfart at i denne prosessen klarer både vi tillitsvalgte og våre ansatte å samarbeide bra med kollegaene i Østfold og Buskerud.

Med dette håper jeg vi får til en debatt sjøl om det nå er under uvante omstendigheter

Takk for meg!