Talen ble holdt ved åpningen av Akershus Bondelags årsmøte 17. mars 2021

Gode årsmøte,

I år, som i fjor, har vi årsmøtet vårt digitalt. Siden forrige årsmøte har vi ikke hatt jordbruksforhandlinger. Det er rare tider.
Nå står vi foran årets forhandlinger, og i år er det på gamlemåten. Representantskap, og sikkert mange møter underveis i forhandlingene, blir også i år digitale. Men grunnlagsmateriale, krav og tilbud vil være slik vi er vant til.
Det er ekstra store forventninger foran årets forhandlinger, er mitt inntrykk. Og skal vi opprettholde matproduksjonen i hele landet, og skal vi få nye generasjoner til å gå inn i næringa, ja så må inntekta opp. Inntekta vil alltid være Bondelagets hovedoppgave.
I vårt innspill til jordbruksforhandlingene går vi inn for å endre grunnlagsmaterialet for å skille på vederlag til arbeid og kapital. Mange kjenner seg ikke igjen i inntektsutviklinga som budsjettnemnda presenterer, og vi mener det er riktig å synliggjøre hva bonden faktisk bidrar med. En kan sjelden regne med å ha ei anstendig inntekt og samtidig ha en fornuftig avkastning på innsatt kapital. Dette blir og mer og mer aktuelt når produksjonen på den enkelte gård blir større, og langt mer kapital trengs. En er i de fleste tilfeller avhengig av å kunne ta over gården med et vesentlig avslag om en skal få drifta til å gi ei noenlunde levelig inntekt. Vi vil at dette skal settes på agendaen og utredes Men noe ultimatum om at dette skal være på plass til årets forhandlinger er ikke realistisk eller ønskelig, sånn jeg ser det.

“Skrot hele greia. Begynn på nytt.” Det var overskrifta på et innlegg vi hadde sammen med Østfold Bondelag i Nationen i forrige uke. Landbruksdirektoratet har lagt fram sitt forslag til ny nøkkel for hvordan de regionale miljøvirkemidlene (RMP) skal fordeles mellom regionene. Med endringene som foreslås vil Oslo/Viken få 10 prosent mindre av totalpotten enn vi fikk i 2020.
Hos oss har RMP-midlene i all hovedsak blitt brukt til å redusere utslipp til vann. Bøndene i Akershus har gjort mye de siste tjue åra for å redusere forurensinga til vassdraga våre. Men ordninga er allerede underfinansiert, og en ytterligere reduksjon vil igjen gi mer utslipp.
Landbruksdirektoratet vil vri mer av midlene over til husdyrtette områder som har store utfordringer med næringstap og forurensning, grunna overskudd på husdyrgjødsel. Men det blir feil å flytte midler fra våre områder, her trengs alt vi får og mer til.
Tida er moden for å dele ordningen i to. En for kulturlandskaps- og kulturverntiltak og en for miljøtiltak. I ei tid med stadig økende fokus på klimaarbeid kan vi ikke desimere fungerende miljøordninger, tvert imot.

Det har vært mye diskusjon og tendens til høy temperatur i debatten om de konkurransepolitiske ordningene som Tines konkurrenter kan hente fra Prisutjevningsordningen (PU). Q-meieriene har ca halve mjølkesalget i markedene der de er til stede, som i Oslo og andre større byer. De har et omfang som gjør at de ikke har dyrere drift enn Tine pr. enhet, følgelig bør tilskuddsordningene avvikles.
Mange landbrukspolitikkområder er ganske innfløkte, PU-ordningen kanskje i en særklasse. Men det handler om at vi kan ha et landbruk i hele landet, der bønder får lik pris uavhengig av hva mjølka går til, hvor de driver, og hvor store gardene er. Sånn sett er PU-ordningen gull. Men om en stadig tar mer ut av ordningen til å subsidiere Tines konkurrenter gjennom ulike ordninger, blir det til slutt lite å fordele til resten, det blir mørkt i enda flere fjøs, konkurransekraften mot import blir dårligere, og norsk landbruk blir mindre.
For mjølkeprodusenter i Akershus er det ekstra viktig å kunne holde en høy mjølkepris, all den tid vi har forholdsvis lite av inntekta fra tilskudd og mye fra produktpris. Jeg ser og at Q og Rørosmeieriet jevnt over selger mjølka si billigere enn Tine i butikk.
Etter 20 år og ca 2 milliarder av Tinebøndenes penger brukt på å øke konkurransen, er det på tide at Q og Synnøve står på egne bein, og at vi får konkurranse på likere vilkår.

Regjeringa er i sluttspurten av forhandlingene med Storbritannia om ny handelsavtale etter at britene valgte å gå ut av EU. Det er trist å se at fisk og landbruk igjen ser ut til å bli satt opp mot hverandre. Sjømatnæringa har gått hardt ut og krevd at det er på tide at “den sterkt subsidierte landbruksnæringa” gir, for at oppdrettsnæringa skal få tollfri adgang på bearbeida fisk.
Norsk landbruk gir rein mat, beredskap, matsikkerhet, kulturlandskap og 80.000 arbeidsplasser rundt om i hele landet. Det er en dårlig strategi å gi bort arbeidsplasser vi har i håp om å få andre tilbake. Enhver kvote for import til Norge av ost, kjøtt eller andre produkter vil være et bytte av norskprodusert mat, arbeidsplasser og verdiskapning mot britisk.
Det er også stor grunn til å frykte at EU vil kreve 2-3 ganger så mye ny tollfri kvote som det som eventuelt blir gitt britene. Samlet vil 1 tonn derfor gi 6-8 tonn ut fra historisk erfaring, fordi aktørene bruker den tollfrie delen til å subsidiere ca det samme volumet på toppen. Det betyr at for hvert 100 tonn som gis i Brexit-forhandlingene kommer 6-800 tonn inn i landet, eller tilsvarende 30-40 melkeprodusenter og drøyt 100 tilknytta årsverk.
Vi har allerede gitt svært mye. Tollfri ostekvote er i dag 8200 tonn, importen ca 17 000 tonn, eller omlag 850 mjølkebønder og ca 2500 tilknytta årsverk.
La oss håpe regjeringa ser alvoret, vi har ikke en ost eller en biff å gi.

I fjor kom innstillinga fra Næringskomiteen på Stortinget til regjeringas dagligvaremelding. Flere rapporter har vist at dagligvaremarkedet ikke fungerer godt. Bondelaget har jobba hardt og tålmodig i mange år for å sikre at bonden og leverandørindustrien skal ha mest mulig ryddige og forutsigbare forhold. Når Stortinget nå sier at de deler vår bekymring i forhold til vertikal integrasjon og egne merkevarer, er det grunn til å være fornøyd.
Men jobben slutter ikke her. Vi er spente på hva slags ressurser regjeringa setter inn, og hvor offensivt de vil gjennomføre stortingets marsjordre. Det handler om bondens naturlige plass i verdikjeden, og forbrukerens adgang til et mangfold av varer til rett pris og kvalitet. Egne merkevarer har økt sterkt de siste åra, og vi ser at en gjerne baker inn importert råstoff og kamuflerer det i merking det omtrent er umulig å skjønne for kunden.
Rabatter gitt av leverandørindustrien følger ikke nødvendigvis varen fram til forbruker. Det er fint at Stortinget ser dette og deler vår bekymring. Men det er resultatene som teller. Nå handler det om politisk vilje og mot for å sette de mektige kjedeeierne på plass. Vi må forvente å se en endring i løpet av få år, og vi følger med.

Bondelagets næringspolitiske plan for 2020 til 2025 blei vedtatt på årsmøte til Norges Bondelag i september. Mye her gir Akershusbonden gode utviklingsmuligheter.
Men i forkant og etterkant har det vært en grundig debatt rundt noen av formuleringene. Her har vi vært aktive. Dette går særlig på ønske om ytterligere virkemiddelbruk for å flytte grasbasert husdyrproduksjon fra våre områder, sone 1 og 3, til sone 5-7. Dette mener vi er problematisk, av flere årsaker. Vi er og blir et kornfylke, det skal vi fortsette å være, og kanaliseringspolitikken ligger fast. Men også i våre områder har drøvtyggerne sin plass. Vi har store beiteressurser i raviner og utmark, vi har forbrukernes ønske om et variert kulturlandskap, og ikke minst har vi en del dyrka jord som har veldig godt av litt gras i omløpet.
Dyktige husdyrbrukere på garder der det har vært drevet aktivt og allsidig husdyrhold i generasjoner skal ikke presses ut av yrket sitt. Vi har også et betydelig underskudd på storfekjøtt, og til tross for betydelig virkemiddelbruk de siste fem åra til fordel for produksjon i grasområdene, har vi ikke sett økt ammekutall der i nevneverdig grad.
Det må være bedre å produsere noe rødt kjøtt i våre områder enn at dette importeres. Dersom en flytter produksjon til områder uten særlig ledige fôrressurser, vil det der kun gi økt kraftfôrbruk, og en er like langt.
Vi har i vårt innspill til jordbruksforhandlinger bedt om gjeninnføring av AK-tilskudd i sone 1 og økning i sone 3. Vi foreslår også et nytt tilskudd til ku med kalv på beite. Dette er noe Tyr har jobba for lenge, og en vil da kunne ramme inn et virkemiddel kun for denne produksjonen.
Det skal fortsatt være mulig å fornye og bygge nye fjøs for husdyrproduksjon i våre områder, vi godtar ikke at enkeltproduksjoner skal presses ut ved å aktivt strupe økonomien.

Pandemien skaper også i år problemer for grøntnæringa med å få sesongarbeidskraft til landet. Vi forventer at regjeringa snarlig tar ansvar. Vi bør få en lignende ordning som i fjor, så utlendinger kan komme inn i landet og bøndene kan gjøre våronna med trygghet for at bær og grønnsaker blir høsta.
På litt lengre sikt må vi søke å få til ordninger som gjør at vi får nordmenn tilbake i åkeren, slik vi blir mindre avhengig av utenlandsk arbeidskraft. Men dette er ikke lett. Det har ikke vært mye nordmenn i jordbæråkeren siden 2000. Det er tungt arbeid som krever kompetanse, utholdenhet og nøyaktighet. Det er jo også sesongarbeid, som ikke passer så mange. Så utenlandsk arbeidskraft i et visst omfang vil vi være avhengig av også framover.
Grøntnæringa er viktig for oss, ikke minst framover. Produksjonen lever nesten utelukkende på prisen de oppnår i markedet. Kortreist frukt og grønt har framtida for seg, og er noe vi skal produsere mer av. Vi skal ha ryddige arbeidsforhold i bransjen, og det har de aller fleste. Nytt arbeidsgiverkurs skal ytterligere bedre på dette, og vi vil jobbe for at det blir en obligatorisk ordning.

Vi har et stort behov for fornying av fjøs og driftsbygninger til alle produksjoner. Og særlig løsdriftskravet på ku som kommer i 2034, gjør kapitalbehovet betydelig. Vi trenger nå en betydelig investeringspakke der særlig mindre kubruk, under 35 kyr, kan få tilskudd i størrelsesorden opp mot 40-50 prosent av kostnaden. Først da vil en kunne forsvare den pålagte og nødvendige fornyinga av fjøs og driftsapparat. Da må vi begynne nå!
Nibio har regna ut at behovet bare til nye kufjøs er ca 20 milliarder kroner i landet for åra fram mot 2034. Da må vi få et betydelig taktskifte i bevilgningene.
Vi har i partnerskapet med fylket de seinere åra prioritert korn høyt, og vi har sett en god utvikling i nybygg av tørker og lager. Dette skal vi fortsette med. Samtidig er halvparten av kufjøsene i Akershus båsfjøs, så her trengs et krafttak. Vi skal jobbe hardt framover for at det også i våre områder skal kunne bygges og fornyes fjøs i alle størrelser, og at disse bøndene skal se seg tjent med å satse videre.

Kornøkonomien er alltid svært viktig for Akershus Bondelag. Kornutvalget vi har sammen med Østfold, er en helt sentral premissgiver for vårt innspill til jordbruksforhandlingene. Ekstra viktig i år er forslag til endringer i RMP-ordningen som jeg har sagt litt om over.
Nytt i år er at vi går for en tredeling av krav til kornpris. En kostnadskompensasjon, en inntektsutvikling og en del til stimuli for dreining til andre arter, sorter og kvaliteter.
Det er ønskelig med større norskandel i kraftfôret. Hvordan vi skal erstatte soyaen framover blir viktig. Det dyrkes en god del proteinvekster i Akershus, særlig i de beste områdene. Det er et godt innslag i et allsidig vekstskifte, særlig på reine kornbruk. Men en må ha flere tanker i hodet samtidig. Det er viktigst å sørge for at vi er sjølforsynte med karbohydrater, dernest at vi maksimerer matkornproduksjonen. Vi ser at vårhvetearealet har gått ned og høsthvete og bygg gått opp de seinere åra. Det er bekymringsfullt med tanke på matkornproduksjonen. Her må vi jobbe for nye og mer yterike vårhvetesorter og stimulere gjennom pris.
Bygg til mat er også interessant. Det er ingen grunn til at vi skal spise så mye polert ris når norsk næringsrikt bygg i mange tilfeller er langt bedre. Kanskje kan dette på sikt også gi litt volum.
Kornprogrammet og kornskolen går sin gang, dette har vært viktige instrumenter for økt kompetanse og interesse for korn. Det er likevel vanskelig å ha fullt trøkk her under pandemien, vi håper og tror dette framover blir lettere.

Sjette februar i år feira vi Norges Bondelags 125 år. Det blei jo en pandemitilpassa markering med flaggheising, sang og sprell delt i sosiale medier. Det er en markant og betydelig 125-åring. Og en svært viktig forening for å sikre matproduksjon og arbeidsplasser i hele landet.
Da vi fikk den blåblå regjeringa i 2013 var vi mange som så mørkt på det. Og Erna satte inn tre Frp-landbruksministre på rad før vi fikk Bollestad fra KrF. At vi samla i løpet av disse åra, der høyresida har vært premissgivere, likevel har økt ramma med drøyt to milliarder, gjennomsnittlig 63.000 kroner per årsverk, hadde ikke jeg trudd. Og det hadde ikke skjedd uten Norges Bondelag.
Det er alltid prioriteringer en vil være uenig i, og jeg har til tider vært både sint på og skuffa over Bondelaget. Men at vi tross alt har hatt slikt gjennomslag opp gjennom historien, er jo nettopp fordi vi har sett oss tjent med å henge sammen, skape breie forlik og jobbe sammen for å sikre bøndenes interesser i alle produksjoner, størrelser og i hele landet.
Vi vil heller ikke framover vinne alle slag, men vi vil vinne langt mer enn om vi står utenfor, eller om vi er med på å gi Bondelaget mindre innflytelse. Vi ser nå at medlemstallet synker i hele landet, og det er grunn til litt bekymring. Jeg vil slå et slag for at vi alle jobber for å synliggjøre hva Bondelaget betyr for oss, og at vi sørger for at medlemmene våre ser det, og at vi klarer å få flere med på laget.

Takk til dere alle for alt engasjement, interesse og innsats for matproduksjon og verdiskapning. Vi skal jobbe videre sammen, da skal vi og framover jobbe for bondens inntekt og utviklingsmuligheter hele landet!

Godt årsmøte.