Nei, det er ikke bare de største gårdene som forsyner Norge, det er snarere de mange små. Og vi er faktisk ikke små bare på trass og fordi vi ikke vet bedre.

«Get big or get out» var mantraet til Earl Butz, amerikansk landbruksminister under Richard Nixon og senere Gerald Ford. Han gjennomførte store endringer i landbrukspolitikk, startet strupingen av småbøndene og la til rette for det såkalte «bedriftsjordbruket».

45 år senere er noe av det samme i ferd med å skje her hjemme. Regjeringen har satt i gang en økonomisk omfordeling fra små bruk til store og strever med å endre eiendomsregelverket så aksjeselskaper kan innta landbruket og eierne kan slippe den alvorlige torturen det er å måtte bo på bruket de vil eie, ledsaget av honnørord som «økt matproduksjon», «heltidsbønder» og «store robuste enheter». Problemet er at vi ikke er på den amerikanske prærien, vi er i Telemark, Troms og Sogn og Fjordane, og det blåblå kartet stemmer ikke nødvendigvis med terrenget.

Rett skal være rett, her sies det ikke direkte at bonden skal bli stor eller finne på noe annet, selv om Sylvi Listhaug på årsmøtet i i Norges bondelag sammenlignet endring av landbruket med å flytte en kirkegård, og at Jon Georg Dale har uttalt at  «det plager meg ikke at en bonde forsvinner hvis det fører til at det blir produsert mer mat». Vel så ofte ender det opp med runde formuleringer som i Aftenpostens intervju med landbruksminister Dale forleden: «Dale vil ikke si seg enig i at han har vridd støtten mer i retning av å premiere bønder som driver stort. Han velger å fremstille det slik: Han har ønsket å stimulere til økt matproduksjon. Og det forutsetter i hans øyne at de som har «arealgrunnlag nok til å investere, står friere til å gjøre det».

Det høres usigelig flott ut, men hvor fritt står man egentlig? Som sørlandsbonde kjenner jeg mange som investerer, men nesten ikke en eneste som har arealgrunnlag til det.  De bygger ikke nødvendigvis stort fordi de står fritt, snarere fordi de må.  De får flere dyr å dele byggekostnadene på, de leverer større volum til markedet, og de får i tillegg en større del av tilskuddene som tidligere tilfalt mindre bruk. Og arealet? De leier så mye jord og kjører traktor så langt de må for å skaffe fôr nok til å fylle opp nyfjøset. Og med mindre denne bonden er Supermann, som de fleste ikke er, klarer han ikke å utnytte den ekstra jorda bedre enn en som drev i mindre målestokk.  Jordlappene blir for mange, kjøreavstanden for lang, maskinene for tunge og tida med gode kjøreforhold for knapp. Da går ikke produksjonen opp med færre bruk, den går ned.

Nettopp derfor vil Norges Bondelag styrke de små- og mellomstore bruka ved årets oppgjør. Her ligger det også en hel del heltidsbruk. Og mange små gir mye mat – bruk med færre enn hundre sau står for halvparten av lammekjøttet vi spiser.