Av: Lars Petter Bartnes - leder i Norges Bondelag

I hele Norge har vi gårdsbruk av ulik størrelse der det produseres mat.  Vi har slakteri i utkantkommuner som tar i mot slakt og vi har melkebiler som ruller på veien, hver dag, hele året, for å transportere melka fra fjøset til meieriet.

Dette skjer ikke av seg sjøl. Det ligger en målretta politikk bak. Vi har markedsordningene som sørger for at bønder i hele landet får solgt råvaren sin til samme pris, uavhengig av størrelsen på produksjonen og hvor i landet de bor. Denne forutsigbarheten trenger vi som jobber med biologisk produksjon. Vi har en lang planleggingshorisont både når det gjelder avl, produksjon og investeringer i infrastruktur, og flere usikkerhetsfaktorer som vær og klima. Markedsordningene sørger for at bonden har ei rimelig sikker avsetning av varene sine den dagen de er ferdig produsert. Det handler også om å sikre industrien stabil tilførsel av råvarer og forbruker et norsk matmangfold.

Alternativet er å gjøre som EU har gjort. De har de siste 15 årene reformert sine markedsordninger kraftig. I dag er det knapt markedsregulering igjen i Europa. Det er ingen minstepris på råvaren, og ingen garanti for avsetning av varen. I EU har det blitt satsa på økt produksjon for eksport. I april i år ble melkekvotene i medlemslandene oppheva, noe som betyr at det ikke lenger er begrensninger på hvor mye melk som kan produseres. Samtidig opplever EU handelsboikott fra Russland på matvarer og en nedgang i eksport av de samme varene til Asia. Summen av dette er at det blir overskudd av særlig melkevarer, men også svinekjøtt og andre råvarer, at prisene dumpes og bonden sitter igjen uten inntekt.

Norge bør lære av dette når vi i disse dager vurderer hva slags system vi skal ha for omsetning av landbruksprodukter i framtida. Bakgrunnen for diskusjonen er at landbruksminister Sylvi Listhaug har satt ned et utvalg som har levert en rapport der markedsordningene evalueres. Et mindretall i utvalget foreslår å legge ned markedsordningene og la markedet alene bestemme pris og produksjon. Historien fra EU understreker at biologisk produksjon krever større forutsigbarhet enn det markedet gir, og at vi for all del ikke må gå i samme fella.

For heller ikke i EU er kua et samlebånd du kan skru opp og ned tempoet på etter behov. Oppheving av de nasjonale melkekvotene i EU fører til at alle er i konkurranse med hverandre. I Danmark blir melk for tida produsert med tap etter at melkeprisene gikk ned ytterligere 7,2 prosent i sommer. Dette kommer på toppen av ei endring mot store enheter, der gjelda er så høy at de færreste tjener penger på å produsere mat på sine svært store gårdsbruk. I dag driver 86 prosent av de danske bøndene med underskudd. Det er ikke et eksempel til etterfølgelse. 

De norske forholdene er resultat av en langsiktig landbrukspolitikk over tiår. Denne landbrukspolitikken sikrer forbrukerne en stabil pris og jevn tilgang på landbruksvarer, uansett hvor i landet de bor, den sikrer trygg mat og sysselsetting i landbruket og matvareindustrien over hele landet. La oss lære av EUs erfaringer, og la vår målretta politikk bestå.