Av Siri Moi:  Julen. En tid for å slappe av, stresse ned, legge beina på bordet, nyte fridagene sammen med familien – kanskje på hytta på fjellet? Se en god julefilm på TV, lese den boka som har stått og støvet ned i hylla siden forrige jul? En tid for å sitte foran peisen seine kvelder og løse verdensproblemer. Lage snømenn, gå på skitur, henge opp fuglenek og strikke sokker som seinere skal pakkes inn og ligge under juletreet. Julefred, juleidyll, romjulsdrøm… Eller..?

Jo, det er vel sånn vi gjerne vil at det skal være. Men for de fleste av oss, er nok realiteten en ganske annen. I stedet for å være “Kjærlighetens høytid” som Peter Jøback så fint sa det på sin julekonsert, synes jeg nå at det minner mer om “Butikkenes høytid”.
I år registrerte jeg den første kakemannen på Rema 1000 tidlig i september, og julebrusen kom hakk i hel. Jula varer nå fra slutten av august og rundes av med januarsalget. Da jeg kjøpte årets første julegave, spurte damen bak disken om hun skulle pakke den inn, eller om det var en julegave til meg selv. – For det må du huske, at vi må ha noen julegaver til oss selv også – det fortjener vi nå i julestresset, sa hun.
Så er det altså julestress det heter, ikke julefred.

Men tilbake til julegavene. Jeg tror kanskje det med julegaver begynte som en fin tradisjon for å markere at julehøytiden skulle være noe “ekstra”, en tid hvor vi tenker litt ekstra på menneskene rundt oss.
Farmor har fortalt om da hun var liten og gav et viskelær i julegave til broren sin. Han ble veldig glad for det, hvis du lurte.
Nå vet jeg at ting har forandret seg litt de siste 70 årene, men jeg tviler på at et viskelær hadde blitt mottatt med stormende jubel under et juletre i 2015.
Jeg tror ikke det er tanken som teller lenger. Nå avtaler folk gjerne hvor mye de skal kjøpe julegaver for, slik at den ene ikke skal kjøpe for femti kroner mer enn den andre.
Og det er selvsagt stor krise dersom du gir julegave til noen som ikke har kjøpt en til deg.

Og så er det julematen da.
Jo visst er det deilig når ribba, pinnekjøttet eller julelaksen står på bordet. Men er det virkelig verdt det, hvis bekymringene over sprø- eller ikke sprø svor holder mor våken om nettene fra begynnelsen av oktober til lenge etter julemiddagen er vel overstått?
Da hadde det kanskje smakt like godt med en bekymringsløs pizza og en uthvilt husmor?
Det sier jo litt når de mest brukte telefonnumrene i jula er til krisetelefonen – og til ribbetelefonen?

Når det gjelder julefreden, så tror jeg ofte den slår inn for fullt rundt femte januar.
Når ribba- forhåpentligvis med sprø svor, er oppspist, julegavene- forhåpentligvis med flere megapixler enn naboens er pakket opp, julegjestene- forhåpentligvis mette, uthvilte, glade og fornøyde, er reist hjem, og nyttårsaften er vel overstått. Da kan vi slappe av og nyte at det er et helt år til neste gang.
Da har vi som regel glemt årets julestress, og lever fremdeles i en Alf Prøysen-illusjon hvor alt handler om å være fire år i romjul.