Jordbær og late bønder
Av Tor Erik Leland,  fylkesleder i Vest - Agder Bondelag:

Sørlandske jordbæråkre er fulle av muggsopp, og muggen har også nådd avisspaltene. I lederartikkelen lørdag langer redaktøren i Lindesnes ut mot jordbærdyrkernes ønske om offentlig krisehjelp, og smører på med påstander om late bønder som lever på subsidier. Siden jeg sannsynligvis er en av disse latsabbene benytter jeg anledningen til å ta til motmæle, og det på en søndag der jeg i utgangspunktet hadde fri halve dagen. Godt å få benytta den til noe konstruktivt, selv om den halve søndagen ser ut til å utgjøre en stor andel av undertegnedes sommerferie.

Ja, det finnes muligens late bønder, på samme måte som det muligens finnes late arbeidere i andre yrkesgrupper. Og ja, landbruket mottar statsstøtte. Dette framstilles som noe særnorsk, men er vanlig politikk i de aller fleste I-land. Landbruksstøtten er et godt politisk verktøy som i stor grad brukes til inntektsutjevning og kompensering for naturgitte ulemper, og gjør at vi kan ha et levende landbruk over hele landet. De utskjelte subsidiene bidrar også til å holde matprisene nede. Norske matpriser er isolert sett høye, men det er inntektene våre også, og det er få i Europa som bruker mindre andel av lønna si på mat.

Redaktøren beskylder bøndene for å underkommunisere lønna vår og at vi i virkeligheten tjener nesten dobbelt så godt som vi vil innrømme. Han viser til en sak fra 2014, der finansdepartementet plutselig kom med en utregning som også tok med inntekter fra arbeid utenom bruket. Mange av de «late» bøndene har nemlig tatt på seg ekstrajobber ved siden av gårdsdriften, noen fordi de har ledig kapasitet, andre fordi de må av økonomiske årsaker. Jeg kjenner selv bønder som er oppe klokka fire for å rekke fjøsstell før annen jobb. De inntektene kan vi ikke dra inn i jordbruksforhandlingene, der forhandler vi om jordbruksinntekt. For å dra en parallell: Hvis en hjelpepleier tar seg ekstrajobb på en bensinstasjon, skal da hennes totale inntekt brukes som et argument for at hjelpepleierne tjener mye bedre enn de vil ut med?

At landbruksoverføringene har økt jevnt og trutt er en myte som har blitt en sannhet. Midt på 80-tallet var overføringene fra statsbudsjettet på 18 milliarder i året, nå ligger det på 14 milliarder. Kaka har blitt mindre, men vi har også blitt færre til å dele på den. Og lever vi på subsidider? Sannheten er at bøndene har blitt mer og mer avhengig av å produsere og levere, i snitt henter den norske bonden tre fjerdedeler av inntektene sine fra produktene han leverer. De bøndene som lever aller tettest opp markedet og har lavest andel statsstøtte er de som driver med bær og grønt generelt, og trolig jordbærbøndene spesielt. De er stolte av virket sitt og den lave støtteandelen, men også de er avhengige av et visst sikkerhetsnett når katastrofen inntreffer. Som nå, når soppen gråskimmel gjør at enkelte dyrkere har mista hele avlingen sin. Én jordbærbonde har tatt opp millionlån for å betale plukkerne sine, uten at han får noe igjen. Hadde det vært flom eller tørke kunne han fått erstatta noe av tapet, men massivt soppangrep dekkes ikke av erstatningsordninger eller forsikringer.

Man kan selvfølgelig sitte på sin høye hest og si at han skulle tatt høyde for dette før, og at det dermed er hans eget problem. Men i bunn og grunn handler det om vi fortsatt vil ha en norsk jordbærproduksjon. Det er begrensa hvor mye risiko en person er villig til å ta før han gir opp og finner en jobb med regulert arbeidstid, der han også slipper økonomisk risiko og beskyldninger om å være lat og leve på subsidier.