Av Frank Bjerg Sigvaldsen:
 

Spente, nysgjerrige og noen kanskje litt reserverte barn tok turen innom gården min i dag - sammen med to kommunalt ansatte og skriftlærte pedagoger. Det var voldsomme inntrykk som møtte de små krabatene. Et høyst dramatisk førsteinntrykk. En stor og bråkete traktor kjører sakte gjennom fjøset på høyt turtall og blåser halm inn på tallen. Noen av dyra løper rundt og leker i den nye halmen mens andre står og rauter. Gårdsdagens rasjon av kraftfôr ligger lett tilgjengelig og friskt i minnet, men likevel - håpet om en ny og fersk rasjon trenger seg frem.

Grindene åpnes og dyra kan igjen spise fritt fra matfatet. Ett og ett hode stikker ut av fanghekken. Barna trekker seg litt tilbake og ser på de store dyra. Spørrende barneøyne. Adrenalin i fri flyt.
Jeg henter en kalv ut fra fjøset, nr 108, Oda stiller villig opp til kos. 

Det tar ikke mange sekundene før barna har lyst til å klappe kalven. Det dannes ett tillitsbånd mellom den 6 dager gamle kalven og de 2-3 år gamle barna. En fantastisk opplevelse for både store og små.

 Etter å ha blitt kjent med Oda en liten stund blir vi enige om at det beste er at ho nå kommer inn til tvillingsøstra si -  og til mora. Oda er nok melketørst.
Nå åpnes en ny verden for barna. En helt ny og spennende verden.
Kuene skal ha høy. Barna står på avstand og kaster bort høyet, før de sakte men sikkert nærmer seg dyra mer og mer. Meter for meter.  Etter hvert - centimeter for centimeter. Skepsisen til dyra forsvinner mer og mer, og til slutt leker barna i høyet rett ved de dominerende ku-hodene. Hodene, øynene, som for få minutter siden var skumle og ukjente.

Ett av barna setter seg og tar en velfortjent pause, mens et annet barn stiller seg inntil bena mine. På mange måter en trygg havn i denne ukjente del av verden. Jeg tar hendene på skuldrene hennes og spør om ikke hun skal være igjen her sammen med meg og hjelpe meg med dyra. Jeg hører et høyt og tydeleig «ja».

 Når jeg nå sitter igjen på fôrbrettet, i sola, og slapper av og lar tankene fly - mens man hører en beroligende lyd av gress som tygges, kan man undres over magien og mulighetene som ligger i kommunikasjon og tillit mellom mennesker og dyr.
Hvem hadde trodd at ett lite barn plutselig skulle stille seg inntil en fremmed bonde som fra starten av kom ut fra en bråkete traktor...
Av og til, i sola – på et fornbrett, i Froland, kan det være lett å skrive under på at det å være bonde, ja det er å være en del av verdens aller beste yrke….


( foto: Sigvaldsen )