Fleksibel, dynamisk, endringsvillig, framoverlent. Glemte jeg robust?
Ordene er slett ikke nye språkmessig sett, men de siste årene har de nærmest oversvømmet norsk offentlighet som honnørord for hvordan gode innbyggere skal te seg, og endt opp som innholdsløse og utbrukte floksler som kommer på autopilot. Allerede for et par år siden var uttrykkene så forslitte at Adecco, bemanningsbyrået som er mest kjent for å ha åpnet lommeboka for våre nest beste fotballspillere og dermed fikk sin egen Adeccoliga, advarte mot å bruke ordene i jobbsøknader.

Foto: øystein moiI skrivende stund er det usikkert om noen i det hele tatt fikk med seg advarselen, det høres fortsatt ut som at vi alle skal være fleksible, dynamiske og framoverlente. Og ikke minst endringsvillige! Siden vi skal framstå som fleksible, dynamiske og framoverlente må vi derfor ta imot alle endringer med åpne armer og virkelig glede oss over dem, mens vi nesten ikke kan vente med å komme i gang med å rive ned det vi trodde på i går for å komme i gang med det som er in i dag. Det er trolig der landbruksministeren mener vi bør være, etter gjentatte ganger å ha minnet oss om at stillstand er tilbakegang, og at vi klamrer oss til en utdatert landbrukspolitikk med røtter fra mellomkrigstida. Da skal vi ikke minne mannen om at han selv representerer et system vi har hatt siden 1884, men i stedet være endringsvillige og framoverlente, i den betydning å doble driftsomfanget med jevne mellomrom og gjerne sette inn én ekstra melkerobot sånn cirka hvert femte år, og ikke minst huske på å applaudere alle endringer i rammevilkår som måtte komme.

Den norske bonden har god erfaring i å være framoverlent, og da særlig vestlandsbonden. Alle som har prøvd å bære tunge bører i bratte motbakker vet at dette ikke er tida for å være rak i ryggen. Jeg har selv sett på utenlandske turister som tydeligvis hadde levd sitt liv i flate strøk, og som angrep bakken opp til hytta med rak rygg, lange steg og høye kneløft. Der er ikke den norske bonden, vi har bøyd oss mot været, i motbakker og i lavbygde hus og fjøs og vært riktig så framoverlente. Aller mest framoverlente framsto vi nok likevel da vi plukka poteter.

Men det er begrensa hvor lenge man kan lene seg på gammel framoverlenthet. I dag skal man være framoverlente i overført betydning og se mulighetene der de byr seg. Siden vi har i overkant mye norsk melk om dagen burde jeg nå være framoverlent nok til å gå over til bier og frukt (jorda er langtfra egnet for det, men sånne bagateller skal ikke dynamiske og fleksible framoverlente mennesker henge seg opp i), kanskje smågris etter det, påfølgende år datalagring og økologiske grønnsaker, deretter frittgående høns og rev for så å selge gården på et konsesjonsfritt marked før man blir altfor framoverlent. For før eller senere støter man på en krøkkete problemstilling: Hvor går egentlig grensa mellom å være framoverlent og å være lutrygga? Fleksibel, dynamisk og lutrygga har ikke helt den samme schwungen