No er det likevel slutt. Ei epoke er over. Eg har gjeve partiet og nominasjonskomiteen melding om at eg ikkje stiller til attval ved neste korsveg.

Dei fyrste snøfillene tek til å leggje seg på den bratte gardsvegen. Knut Erik Ulltveit  he funne fram snøfræsen og kan truleg førebu seg på mange timar i traktoren i løpet av den komande vintersesongen.
I det nybygde fjoset trivast 70-80 ammekyr i omgjevnader som ein nærast må kunne kalle for hotellstandard.
Garden Ulltveit ligg høgt og fritt , med utsyn øve bygda. Stasjonsbyen Gjerstad, med tilhøyrande  kommunehus, aldersheim, kyrkjebygg, bensinstasjon og kolonialbutikk.
Dei mange timane i einsemd, i traktoren – eller i fjoset, gjev rom for mange tankar og  mange vurderinger.

- Eg trivast så himla godt i Bondelaget. Landbrukspolitikken vert meir og meir interessant dess meir eg lærer om dei ulike fagområda. Har nyleg vore i Brussel, som deltakar på eit kurs om internasjonal politikk. Komplisert, men uhyre lærerikt.
Landbrukspolitikken er samstundes ein svært viktig del av ditriktspolitikken. Både lokalt – og nasjonalt.
Det er innanfor denne fagkrinsen eg ynskjer å bruke meir av fritida mi. Eg ynskjer å bruke kreftene mine, røynsla mi, til beste for landbruket. Til beste for kanskje den aller viktigaste næringa i heile verda.
Landbrukspolitikken og næringspoltikken er på mange måtar i nær slekt. To ulike omgrep. Same sak.
Like viktige, og heilt avgjerande for at me framleis skal ha eit landbruk øve heile landet. At me skal ha aktive  lokalsamfunn  - og at komande generasjonar kan vere stolte av trygg, rein og kortreist norsk mat.  Truleg det beste matfatet på heile kloden.
Me he så avgjort ein viktig arv å forvalte. Ein arv me med vyrdnad skal kunne øverekke til neste generasjon. Til nye brukarar.
Her spelar kvart einaste medlem, kvart einaste lokallag, ei viktig – og heilt avgjerande rolle. Det er her, i Bondelaget, eg ynskjer å  bruke tid- og krefter frametter.
Seier varaordføraren og gardbrukaren på Ulltveit Gård i Gjerstad.
 




Foto: øystein moi