Søk

Du er her:

Tilskuddsordninger

Bakgrunnen for dagens tilskuddsordninger kom med opptrappingsvedtaket i 1976-77 som skulle sikre at ”alle brukere, uansett bruksstørrelse og distrikt skal ha en rimelig mulighet til å oppnå en inntekt og samlede levekår på linje med industriarbeideren”. Tilskuddene vokste raskt, og de ble innrettet slik at små bruk skulle få kompensert for smådriftsulemper. Etter hvert kom overproduksjonen og internasjonale forhold som WTO og EU banket på døra. Gjennom St. prp. nr 8 (1992-933) ønsket landbruksminister Gunhild Øyangen (AP) at landbruket skulle bli mer markeds­rettet, konkurransedyktig, fleksibelt og robust, men i bunn lå likevel inntekts- og distriktspolitikken. Den største endringen kom med omleggingen av produksjonsavhengig til mer produksjons­uavhengig støtte gitt til areal og dyr. En godtok nå større bruksenheter spesielt innenfor kornproduksjonen, for å redusere kostnadene i husdyrproduksjonen og bedre konkurransekraften.

I St. meld. nr 19 (1999-2000)ble fokuset rettet mot verdiskapning, forbrukerne, forenkling og felles­godene landbruket skapte. En skulle sikre trygg mat, lavere priser og økt mangfold ved at en reduserte målprisene og kompensert med inntektsfradrag. Samtidig skulle en begrense veksten i samla overføringer fra staten. Økologiske varer kom på dagsorden. Det er en rekke målsettinger i landbrukspolitikken og fortsatt er en rekke tilskuddsordninger utformet med differensierte satser etter produksjonsform, beliggenhet og bruksstørrelse.

Målene i land­bruks­politikken med variert bruksstruktur, spredt bosetting, levende bygder, selvforsyning og kulturlandskap er i dag styrket videre gjennom Soria Moria erklæringen. Videre skal inntekts­utviklingene i  landbruket og sosiale vilkår sikres på linje med andre grupper.

Relaterte presseklipp

Relaterte lenker


           Smaken av lokalmat

CorePublish publiseringsløsning