Fredag kveld og lørdag for snart to uker siden var jeg sikker på at det gikk mot enighet om en ny WTO-avtale. Det var noen tunge timer. Det gikk ikke slik og det er grunn til å være lettet.
Doha-runden skulle være utviklingsrunden. Det skulle være hovedvekt på utviklingslandenes muligheter og behov. Så strandet det på utviklingslandenes rett til å beskytte egen matproduksjon og utsatte befolkningsgrupper.
Hvorfor ble det et avgjørende møte nå i sommer?
”WTOs generaldirektør Pascal Lamy tok en sjanse da han kalte oss sammen” skriver utenriksminister Støre i sin kommentar i Aftenposten etter bruddet. ”Dette møtet holdes fordi ingen medlemsland har stoppet Lamy fra å holde det” var en kommentar fra en forhandler i Geneve. I min orientering til årsmøtet i Norges Bondelag 12. juni sa jeg at vi i Norges Bondelag ikke trodde mye på at det kunne komme til en avtale i sommer. Et døgn eller to i juli trodde jeg likevel at jeg måtte bite i meg den analysen. Vurderingen i vår og tidlig sommer var at det fortsatt var mange og viktige saker det sto igjen å bli enige om. Mer avgjørende var likevel politiske forhold, særlig i USA. USA står foran et presidentvalg. Bush har heller ikke lenger det mandatet som trengs for å lose en avtale sikkert igjennom i kongressen. Demokratene har flertall i kongressen. Erfaringene med NAFTA og andre handelsavtaler har bidratt til en stadig mer frihandelsskeptisk opinion i landet. Det har ikke vært lett å se at kongressen ville godkjenne det en lite populær Bush-administrasjon forhandlet fram på tampen av sin regjeringstid. Bush for sin del ville nok gjerne hatt en sluttføring av Doha-runden med på sin CV. Det ville vel pyntet opp litt. Irak-krigen blei ikke så populær etter hvert.
Likevel, etter sju år med forhandlinger, ni år etter første mislykkede forsøk i Seattle, begynte det å bli på tide med resultater for WTO. Generaldirektør Lamy sitt åremål går ut i september 2009, etter fire år i stolen. Lamy sin antatt siste mulighet var å få på plass en avtale nå og håpe på at kongressen i USA, etter presidentvalget, skulle godkjenne den. Kanskje for at USA aleine ikke skulle få skylda for at avtala havarerte. Skulle en komme i land med ei endelig avtale rundt årsskiftet, måtte derfor hovedtrekkene komme på plass nå i sommer. Etter at en har blitt enig om størrelsen på reduksjonene må hvert enkelt land sende inn sine forslag til bindingslister, altså hvordan det enkelte medlemsland i praksis og detalj vil følge opp. Dette vil normalt ta minst et halvt år å få på plass.
Att og fram i forhandlingene
Det starta trått. Medlemmene gjentok stort sett gamle standpunkter. EU signaliserte tilsynelatende forhandlingsvilje ved å si at de kunne gå fra 54% til 60% tollkutt i gjennomsnitt. Det var ikke et nytt reelt tilbud fra EU, bare en ny beregning av hva det som lå på bordet ville bety for EU. En tilsvarende beregning for Norge viser et kutt på 65% i gjennomsnitt. USA sa de kunne redusere internstøtten til om lag 15 mrd USD. Det var ikke nok framdrift og Lamy måtte gjøre et grep. Ei gruppe på 7 land (G7) blei satt til å bli enige. De sju var USA, EU, India, Kina, Brasil, Japan og Australia. Andre ministere klaget over å bli satt på mørke venterom mens de 7 jobbet. Mye godt grunnlag for kritikk av mangel på demokrati og åpenhet. På den annen side. Hvis ikke disse sju sentral landene kunne bli enige, så ville neppe de andre 146 bli det. Afrika, hvorfor var ikke de med i gruppen? Skulle det ikke være en utviklingsrunde? Igjen, god grunn til kritikk. Hvorfor blei det ikke G8? Afrika var, så langt jeg fikk med meg, representert blant annet med Kenya som også leder Afrikagruppen. Ingen av de afrikanske ministrene som var tilstede i det grønne rommet ba om at Afrika skulle være med, etter det jeg har hørt. Jeg utelukker derfor ikke at Afrika hadde gode grunner for å velge ikke å være med.
Det var avgjørende timer i G7 torsdag ettermiddag og kveld. Timingen på Norges Bondelags markering i Oslo kunne knapt vært bedre. Fredag på dagen var det sterke rykter om sammenbrudd. Likevel kom det et forslag fra G7 fredag kveld. Etter forslaget å dømme var de 7 kommet utrulig langt. India reserverte seg mot punktet om sikkerhetsmekanisme og muligens andre deler av papiret. Møtet i grønt rom, altså de 35 ministerne, konkluderte med at forslaget fra G7 var et grunnlag for videre forhandlinger. Det var ingen som satte ned foten.
Gikk det mot avtale?
Forslaget fra G7 omfattet nesten alle de viktigste utestående punktene i på de to områdene landbruk og industrivarer. Det virket som det hadde kommet betydelig framdrift i forhandlingene. Sjansene for en avtale hadde økt dramatisk. Når forhandlingene skyter fart, slik de tilsynelatende gjorde ved G7-forslaget, blir det desto tyngre å stoppe dem. Ikke minst på grunn av spillet om svarteper. Forslaget fra G7 var helt uakseptabelt sett fra Norges Bondelag, men sannsynligheten for en avtale var nå så stor at vår beskjed til norske forhandlere var å ha fullt fokus på viktige gjenstående elementer i forhandlingene. Fra Norges Bondelag sin side vurderte vi det slik at vi ikke kunne regne med at Norge aleine sto opp mot ei avtale. Et lite blikk på den parlamentariske situasjonen i det norske Storting gir nokså raskt konklusjonen på det spørsmålet. Det var dessverre heller ikke veldig realistisk at Norge skulle få med seg for eksempel G10-gruppa til å stoppe avtala. Japan var en del av G7. Fra Norges Bondelag sin side ser vi at både utenriksministeren, landbruks- og matministeren og forhandlere på teknisk nivå har arbeidet aktivt for å sikre norske landbruksinteresser best mulig.
Hvorfor blei det sammenbrudd?
G7 hadde i oppdrag å løse seks punkter på landbruk og tre på industrivarer. G7 forslaget fredag kveld hadde forslag til åtte av disse ni punktene. Det sto ikke noe om bomull der. Der står USAs subsidier mot bomullsproduserende u-land. Det blei tidlig klart at selv om forslaget tilsynelatende inneholdt en løsning for sikkerhetsmekanisme for u-land (SSM), reserverte India seg mot denne delen av forslaget og muligens mot andre deler av forslaget også. Likevel, når de hadde kommet så langt, så var det mulig de kunne komme helt i mål. Indias handelsminister Kamal Nath er jo en dreven forhandler.
Umiddelbart tydet det på at Kina støttet forslaget, men i løpet av helga kom det fram at de støttet India. G7 forsøkte å løse de sakene som sto igjen. De kom ikke lenger enn til sikkerhetsmekanismen. USA kunne ikke akseptere Indias krav og India var ikke villige til å gi etter. USAs ambisjon med hele forhandlingsrunden har vært å få adgang for sine varer til markedene i folkerike land i sterk økonomisk utvikling, slik som India, Kina, Indonesia. Hvis USAs Susan Schwab firet på dette kravet ville det undergrave USAs hensikt med en avtale og problemene med å få avtalen gjennom i kongressen kunne bli svært store. Indias Kamal Nath hadde millioner av bønder og en urolig politisk situasjon heime å ta hensyn til. Dessuten hadde nok India god støtte hos andre utviklingsland for sitt syn. Utviklingsrunden brøt altså sammen på et avgjørende spørsmål for utviklingslandene.
Kaos i verden?
Eksisterende WTO avtale vil fortsette å gjelde og det vil derfor være forutsigbare kjøreregler for verdenshandelen framover. WTO sin tvisteløsningsmekanisme fungerer videre, jfr laksesaken mot EU. Det uttrykkes bekymring for at avtaler mellom to eller et begrenset antall land overtar for WTO. Erfaringen er vel heller at WTO og ulike andre handelsavtaler lever side om side. Det er faktisk i perioden etter avslutningen av forrige GATT/WTO-forhandlinger (1994) at antallet handelsavtaler virkelig har økt. For øvrig: sjøl WTO opphever ikke tyngdekreftene i verden. USA kommer til å kjøre ufortrødent videre med sine anti-dumping-tiltak. Sjøl om de nekter utviklingsland å bruke mottiltak når importen blir for stor. Anti-dumping-reglene er nærmest for nasjonalhelligdom å regne. Skulle det komme til en ny WTO-avtale en gang vedder jeg nokså mye på at de som håper på å få satt begrensninger på dette området, jfr forhandlingene om regelverk i WTO, vil få det tungt.
Det blir uttrykt bekymring for klimaforhandlingene neste år etter sammenbruddet i WTO-forhandlingene nå. Det er sikkert grunn til å være bekymret for om verden kommer fram til en klimaavtale. Mangelen på en ny WTO-avtale er neppe den viktigste. Er det noen som har registrert en eneste demonstrasjon i noe land til støtte for WTO-forhandlingene? Derimot ser det ut til at det er et nokså brukbart folkelig engasjement for å løse klimautfordringene. Det kan hende det går dårlig med klimaforhandlingene. Vi får håpe det går godt. Det folkelige engasjementet for en klimaavtale og mot en dårlig WTO-avtale kan utgjøre den viktige forskjellen på suksess i klimaforhandlingene og fiasko i WTO.
Når kan det bli forhandlinger igjen?
Det er fristende å si at Doha-runden er dau som ei sild. Den tenkepausa som Lamy nå har varslet blir mest sannsynlig nokså lang. Godt ut over det ene året Lamy har igjen som generaldirektør. President Lula i Brasil har sagt han arbeider for å få samtalene i gang igjen, men det er nok ikke Brasil det står på. Lamy tok en sjanse når han innkalte til møte i sommer. Det gikk ikke. Det går ei god stund før det åpner seg muligheter igjen for en avslutning. Det skal på plass en ny president i USA. Helst skal en ny president skaffe seg et handelsmandat fra kongressen for å være forhandlingsdyktig. Det tar normalt ett gjerne to år. EU-kommisjonen skal skiftes ut neste år. Ikke minst må WTO-forhandlingene klare å håndtere det faktum at det er 153 medlemsland i organisasjonen. Det er krevende å skaffe enighet blant alle. Det blir i alle fall ikke enighet uten at India og Kina er enige i opplegget.
WTO for ei ny tid?
Vi trenger en internasjonal handelsorganisasjon. Den må utvikle seg i pakt med sin tid, slik utenriksminister Støre skriver i sin kommentar til bruddet i Aftenposten 30. juli Matvaresituasjonen i verden viser at det er behov for nytenking når det gjelder matproduksjon og internasjonale handelsavtaler.
Produkter som eksporteres må underlegges strenge regler for støtte, særlig varer som ødelegger for u-lands egne markeder. Jordbruk som produserer for egen befolkning må kunne beskyttes og støttes. WTO må anerkjenne et lands rett til egen matproduksjon. Land som importerer halvparten av maten som forbrukes, slik Norge gjør, må få ha muligheten til å støtte og beskytte sitt eget landbruk. U-land og i-land må kunne være trygge på at de ikke blir oversvømmet av billig importert mat som konkurrerer ut et sårbart landbruk i eget land. Norges Bondelag vil fortsette samarbeidet med andre bondeorganisasjoner i verden. Vårt arbeid de siste årene har vist at det er stor oppslutning om dette synet.