Rune Aanderaa og Erik Steineger i Sabima agumenterer i Nationen 17. september for en naturmangfoldlov der hovedvirkemiddelet for å ta vare på det biologiske mangfoldet er tvangsmessig båndlegging av arealer.
Utgangspunktet for deres argumentasjon er oppslagene i flere aviser om at bl.a. 14 bier kan ha blitt utryddet i Norge. Etter deres syn krever dette et lovverk som forbyr utryddelse av arter og at det foreslåtte systemet med "prioriterte arter" og "utvalgte naturtyper" blir innarbeidet i den nye naturmangfoldloven
Dette forslaget innebærer at staten (i praksis Miljøverndepartementet) gjennom en forskrift kan bestemme at en art er "prioritert" og en natyrtype er "utvalgt". Konsekvensene av dette blir at konkrete arealer rundt omkring i Norge mer eller mindre automatisk blir båndlagt. Med de kriterier som er gitt for å kunne peke ut prioriterte arter og utvalgte naturtyper, kan denne båndleggingen få stort omfang. Det er ikke lagt opp til at grunneierne skal få noen erstatning når arealer blir båndlagt.
Spørsmålet er om dette er rett medisin for å ta vare på artene. Utgangspunktet for Aanderaa og Steineger var som sagt bier som var eller kunne bli utryddet fra norsk natur. Årsaken til at disse biene kan ha blitt borte er imidlertid at blomsterenger og andre arealtyper som er avhengig av husdyrbeite forsvinner. Dette skyldes først og fremst at det ikke er lengre er økonomisk grunnlag for å opprettholde den tradisjonelle bruken av arealene. Den utfordringen lar seg ikke løse med mer lovregulering. Det blir ikke mer beiting og slått av arealer verken ved å slå grunneierne i hodet med nye lovparagrafer eller ved å båndlegge arealer.
I stedet er det viktig å erkjenne at det er skogeierne, bøndene, fiskerne og andre som eier og bruker naturressursene som står for den praktiske forvaltningen av det biologiske mangfoldet og som har god lokal kunnskap om arter og deres leveområder. Skal en lykkes med å ta vare på det biologiske mangfoldet må en se disse aktørene som en ressurs og ikke en trussel. Her blir det avgjørende at skogeiere og bønder selv tar ansvar, og at myndighetene spiller på lag med næringsaktørene.
Miljøsertifiseringen av skogbruket og arbeidet med frivillig vern av skog viser at dette er mulig. Ingen offentlig detaljregulering av skogbruket kunne gitt et tilsvarende miljøløft som næringens egen miljøsertifisering. Frivillig vern av skog har på sin side ført til en ny giv i skogvernarbeidet. Fra å være ekstremt konfliktfylt, har skogvern nå blitt en positiv mulighet for norske skogeiere. Tilsvarende effekt har jordbrukets egne ordninger som miljøplan på gården, SMIL og Regionalt miljøprogram. Her rettes innsatsen mot å ta vare på arter og naturtyper som ikke alene fanges opp gjennom ordinære virkemidler.
Slik det foreslåtte systemet med prioriterte arter og utvalgte naturtyper er utformet er det basert på at statlige myndigheter skal sikre det biologiske mangfoldet ved å bruke tvang overfor kommuner og grunneiere. En naturmangfoldlov som fratar lokalsamfunn og grunneiere ansvar og makt og i stedet gir Miljøverndepartementet omfattende fullmakter til å regulere bruken av arealer også utenfor de statlig vernete arealene, er etter vår mening et skritt i feil retning dersom målet er å sikre biologisk mangfold. Det vil undergrave både landbrukets eget miljøarbeid og vårt arbeid med å organisere og gjennomføre frivillige prosesser.
Etter vår oppfatning vil det biologiske mangfoldet være tjent med å videreføre og forbedre dagens forvaltningsregime. Dette betyr ikke at det ikke bør tas nye grep. Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund støtter således det arbeid Miljøverndepartementet har satt i gang med å utarbeide handlingsplaner for fjellrev, rød skogsfrue (en skoglevende orkide), damfrosk, åkerrikse og andre truete arter. I mange tilfeller bør slike planer følges opp med langsiktige avtaler mellom myndigheter og eier om nødvendig forvaltning og skjøtsel.
Gjennom arbeidet med slike handlingsplaner kan det gjøres en grundig analyse for å finne ut hva som faktisk truer artene. Dette gjør det mulig både å målrette tiltakene, og se tiltak både hos ulike offentlige myndigheter og i privat sektor i sammenheng.
Vi ser for oss at arbeidet med handlingsplaner etter hvert bør omfatte alle arter som det er viktig å prioritere i arbeidet for å sikre det biologiske mangfoldet. Den norske rødlista omfatter i dag 3800 arter. Denne lista er lite egnet for den praktiske forvaltningen. Det er derfor et behov for en kritisk gjennomgang av disse listene for å få klargjort hvilke arter som det er viktig å prioritere bl.a. i arbeidet med handlingsplaner.
Vi ser for oss at arbeidet med handlingsplaner utvides til også å omfatte naturtyper som det er viktig å fokusere på.
Med en skikkelig satsing på slike handlingsplaner, vil vi ikke se det som usannsynlig at flere av de biene som Aanderaa og Steineger er så opptatt av i sin kronikk, vil bli gjenfunnet i løpet av de neste 10-årene.