Mat og energi – fra overskudd til knapphet?

I det første tiåret i det tusenår vi akkurat har påbegynt, har det skjedd en rekke endringer knyttet til mat og energi, som kan danne grunnlaget både for ny politikk og nye maktforhold framover. Internasjonalt kan dette symboliseres ved at FAO setter fokus på global matproduksjon, og slik utfordrer WTO på global matspørsmål, skriver seniorrådgiver Christian Anton Smedshaug dette innlegget som nylig sto på trykk i Klassekampen.

I de 140 årene mellom 1865 og 2005 så vi grovt sett prisvekst kun i krigstid - dvs første og andre verdenskrig og ved produksjonsfall som i starten på 1970-tallet. Matprisene har derfor falt med om lag 1 % i året i nesten halvannet århundre. Sjokket var derfor stort når prisene plutselig steg sterkt i årene 2006-2008. For første gang på nesten halvannet hundre år steg matprisene til tross for økende produksjon, og ga oss en advarsel om at ressurstilgangen ikke er ubegrenset og at prisfallet på de fleste råvarer som preget forrige århundre er forbigående. Med et økende verdensmarked der India og Kina inntar roller som verdensmakter og sterk befolkningsvekst i Midt-Østen er det langt flere som skal dele ressursene, enn bare Europa og en håndfull europeiske utvandrerland.
Prisutviklingen på matvarer er nært knyttet til energikostnaden, ikke minst fordi mesteparten av dagens landbruksproduksjon er svært avhengig av fossilt drivstoff både på gården og gjennom innsatsfaktorene. Energikostnaden har også falt gjennom forrige århundre. Det har gjort maten billigere å produsere, samtidig som overgang til fossil energi frigjorde rundt en femtedel av dagens landbruksareal til matproduksjon. Areal som tidligere ble brukt til høy og havre for hest og andre trekkdyr. Slik førte fossil energi til økt mattilgang samtidig som prisene på produksjonen falt.
Overskudd av og prisfall på matvarer svekket interessen for landbruk og landbrukspolitikk. Et eksempel er at andel av bistanden til landbruksformål sank fra rundt en fjerdedel på slutten av 1970-tallet til under en tyvendedel mot slutten av siste tiår. Dette til tross for at det de siste fire tiår neppe har vært under 800 mill mennesker som har vært klassifisert som sultende. Da det første matvaretoppmøte ble arrangert i Roma i 1974 var målet i følge USAs daværende utenriksminister Henry Kissinger: ”[That].. whitin a decade no man, woman or child will go to bed hungry”. Ved matvaretoppmøtet i november 2009 var tallet over en milliard. Det virker som om det er vanskelig å unngå et rundt 15 % av verdens befolkning sulter med de siste tiårs politikk.
Utfordringene som nå settes på dagsorden er hvordan verden skal øke matproduksjonen med 70 % til 2050, mens verdens befolkning vil kuliminere med inntil 10 mrd mennesker basert på befolkningsvekst i Sør. I Norge er det anslått at vårt matbehov vil stige med 20 % i fram til 2030.
Land i Sør blir samtidig stadig mer avhengig av import fra industrialiserte eksportland for sikre nok mat. Matoverskuddene fra Vest- og Øst-Europa, Australia og Nord-Amerika kan ikke erstattes på kort og mellomlang sikt med egen produksjon, og langt mindre kan land i Sør forvente å bli nettoeksportører i overskuelig framtid. Kun Brasil og Argentina representerer utviklingsland, eller riktigere mellominntektsland, som også er virkelig store mateksportører i tillegg til land i Nord.
En hovedårsak til den økte importen i Sør er at India og Kina nesten har sluttet å eksportere ris og hvete, og de strever hardt for å hindre import av disse produktene, samt mais. Begge land har akseptert at de må hente mye av sin planteolje gjennom kjøp av soya på verdensmarkedet. Særlig Kina er en stor importør av soya fra Brasil og USA, med 30-40 mill tonn i året. Ellers greier Kina (foreløpig) å brødfø seg selv. India på sin side sliter for øyeblikket med lav risavling, usikkert monsunregn og kan risikere å måtte importere ris framover. Det kan føre til prisstigning på ris internasjonalt da kun 6-7 % av risproduksjonen, knapt 30 mill tonn, går i internasjonal handel, med Thailand og Vietnam som de store aktører.
Klimaendringene knytter jordbruk og energi sammen ved at kjernen av klimadiskusjon er knyttet til hvordan vi skal redusere bruken av og erstatte fossil energi. Jordbruk og ikke minst skogbruk, er nøkler til hvordan vi skal erstatte fossile drivstoff med fornybart. Dessuten fører forbrenning av kull, gass og olje til økt CO2 innhold som sannsynligvis vil senke jordas totale potensial for matproduksjon. Dette potensialet svekkes mest i Sør, mens land som Kanada, Russland og Norden etter alt å dømme vil få økte produksjonsmuligheter. Da øker den relative verdien av jorda i Nord øke og matsikkerheten i Sør vil i kanskje i enda større grad enn i dag avgjøres av at det finnes et overskudd i Nord.
Mye av dagens krise i global matsikkerhet skyldes svikt i nasjonal og internasjonal landbrukspolitikk og det gjenstår ennå mye for disse svakhetene er forbedret. I disse dager ser vi at det er betydelige problemer grunnet store inntektsfall i et av verdens mest effektive og industrialiserte landbruk - EU. Samtidig sliter bønder med steinalder redskaper i Sør, uten særlig overskudd og mange greier ikke å brødfø sine familier. Det er paradoks at flertallet av verdens en mrd sultende er tilknyttet jordbruket. Politikken svikter altså både i Nord og Sør. Vi trenger en framtidsrettet politikk som setter produksjon og produsent i fokus i Nord og Sør.
Da må vi stille spørsmål om WTO er et egnet forum for å håndtere verdens produksjons og handelsbehov for jordbruksvarer. WTO og forhandlingene nord for Alpene - i Geneve – har vært et viktig møtested for å diskutere internasjonal landbrukspolitikk med fokus på et internasjonalt handelsregelverk. Kanskje bør diskusjonen om mat i sterkere grad flytte seg syd for Alpene, til Roma, der diskusjonen om hvordan matproduksjonen kan øke, mer naturlig hører hjemme. Med dagens lønnsomhets- og forsyningskrise i verdens jordbruk er det behov for fundamentale grep for å sikre både bonde og borger.
Høsten 2009 ble det holdt toppmøte i i København knyttet til klimaforhandlingene. Å øke matproduksjon til tross for endret klima og kamp om vannressursene, er kanskje den største klimautfordringen. Det var derfor skuffende at landbruket ikke er en del av forhandlingene knyttet til klimaendringene og ei heller ble nevnt i slutterklæringen.
FAO har beregnet at om lag 85 mrd $ må investeres årlig i jordbruket i Sør for at vi skal greie å fø verden i 2050. Av dette anslås at 44 mrd $ årlig må komme som bistand. Tall som også inkluderer nødvendige klimatilpassninger er langt større. Klimaforskere fra jordbruket hever anslagene til mellom 100 og 400 mrd $ årlig, men disse tallene gjelder for både Nord og Sør. Foreløpig har G8 landene sagt at de vil bidra med 20 mrd $ over tre år - altså 7 mrd $ årlig. Det mangler altså mye på viljen til å bidra. Til sammenlikning har Det internasjonale pengefondet beregnet at om lag 12 000 mrd $ er brukt hittil for å demme opp for finanskrisen.
Skal vi greie å øke matproduksjonen tilstrekkelig til tross for klimaendringer og knapphet på fossil energi og vann, må hvert land også få fleksibilitet til å velge en nasjonal landbrukspolitikk som er tilpasset de sterkt varierende naturgitte forutsetninger for jordbruket verden rundt. Kun gjennom dette kan vi utnytte det globale potensial for økt produksjon.
I lys av dette bør et første skritt være at WTO-mandatet fra 2001 revideres slik at utviklingen knyttet til klimaendringer, global matsikkerhet, svinnende fossil energi og økonomisk krise blir hensyntatt. Dersom ikke WTO greier å tilpasse seg den nye tids utfordringer vil organisasjonen bli stadig mindre interessant og miste sin autoritet over tid.
For det andre vil økende priser på fossil energi gjøre at jordbruksråvare blir aktuelt som energi. Denne gang som biodrivstoff i et maskinjordbruk og til tungtransport. Det vanskelig å unngå dette så lenge land som USA og Brasil har store overskudd av jordbruksvarer og i hvert fall USA har stort importbehov for olje. Om de da kan erstatte en del av importbehovet fra Midt-Østen med biodrivstoff fra Midt-Vesten så er dette neppe til å unngå. Dette må løses gjennom internasjonale avtaler som regulerer når jordbruksråvare anvendes til drivstoff, slik at denne bruken kan avta med internasjonal knapphet. Samtidig må lages en strategi for hvordan landbruket skal få sitt biodrivstoff i framtiden. Vi trenger også et system av internasjonale bufferlagre av strategiske matvarer som kan frigjøres ved prisstigninger og knapphet. Slike lagere kan bygges opp i tider med lave verdensmarkedspriser og slik sette være med å stabilisere internasjonale markeder.
For det tredje må vi se en reell satsing på jordbruket særlig i Sør for å øke produksjonen og tilpasse det til klimaendringene. Gjennom tilpassningene vil det også skje reduksjon av utslipp ved bedre metoder og høyere effektivitet. Hvordan jordbruket skal stimuleres til binding av CO2 vil også kunne bli en viktig del av framtidens jordbrukspolitikk. Et av tiltakene for å øke investeringene er at jordbruksbistanden må heves til 80-talls-nivået, samtidig som de nasjonale myndigheter i sør må styrke egne landbruksbudsjetter slik at minst 10 % av bnp går til landbruket.
Verden står overfor formidable utfordringer knyttet til nødvendige investeringer og politiske endringer for å tilpasse landbruket til endret klima, økt produksjon og på sikt uavhengighet av fossil energi. Spørsmålet er om det er politisk vilje til å bidra med de ressursene som er nødvendig for jordbruket i en tid der alle vestlige land, (med unntak av Norge) har enorm statsgjeld og store budsjettunderskudd. Norsk landbruk er ikke stort globalt, men det er stort nok for Norge, og hvert land må gjøre sitt før det satser på import fra et verdensmarked vi ikke kan vite hvordan vil se ut om ti til tyve år. For å håndtere disse utfordringene må drivstoff, energi og klima også inkluderes i framtidig landbrukspolitikk og det internasjonale politiske handlingsrommet må økes for å muliggjøre tilstrekkelig produksjon.

CAS har skrevet boken: ”Kan jordbruket fø verden?” Universitetsforlaget 2008. Den kommer på engelsk i mai med tittel ”Feeding the world in the 21 century” Anthem Press, London.