Landbruk uønsket i Oslomarka?

Innlegget er undertegnet av Pål Haugstad, leder i Norges Bondelag, Helge Evju,styreleder i Norges Skogeierforbund og Benthe Løvenskiold Kveseth, styreleder i Norskog.

Regjeringen har lagt fram sitt forslag om en lov for Oslomarka som - i strid med alle tidligere gitte signaler - knapt gjør det mulig å bevare og utvikle et aktivt og levende landbruk innenfor markagrensa. Dette gjelder omtrent 2000 eiendommer. Mange av disse har hele sitt jord- og skogbruksareal innenfor Marka, mens andre blir berørt med hele eller deler av sin skog.
Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund og Norskog er enig med regjeringen i at det er viktig å sikre Oslomarkas verdi som friluftsområde for Norges største befolkningskonsentrasjon. Prosessen fram til regjeringens lovforslag har imidlertid vært under enhver kritikk. Den oppfyller ikke de minstekrav som må stilles til ryddighet og til at en sak skal være tilfredsstillende opplyst.

Før en vedtar en ny lov, burde en blant annet kunne forlange at det ble foretatt en grundig evaluering av gjeldende forvaltningsregime. Det er ikke gjort. Det er ingen ting i regjeringens lovproposisjon som underbygger at den kommunale utbyggingspraksisen eller dagens landbruksdrift utgjør noen trussel mot Oslomarka.

I tillegg til konsekvensene for marka, burde en slik evaluering ha belyst hvilke konsekvenser et strengt byggeforbud har for utbyggingspresset utenfor markagrensa, blant annet i forhold til målene om jordvern og sikring av grønne lunger. Dette er heller ikke gjort. I regjeringens lovproposisjon er det derfor ikke et ord om det utbyggingspress loven vil kunne gi mot noen av landets beste matkornarealer.

I stedet for konkrete utfordringer som skal løses, kan det derfor virke som om målet kun er å innføre flere forbud og mer statlig styring av kommuner og grunneiere for på den måten å kunne demonstrere regjeringens vilje til å ta vare på marka. I Miljøverndepartementets høringsutkast, som på forhånd var klarert i regjeringsapparatet, var det lagt opp til at markagrensa skulle fastsettes i en egen prosess etter at selve loven var vedtatt. Markagrensa var derfor ikke noe naturlig tema i høringsrunden. I høringsforslaget var det på samme måte forutsatt at landbrukstiltak ikke skulle omfattes av det foreslåtte forbudet mot bygge- og anleggstiltak.

På begge disse områdene har regjeringen valgt å glemme gitte signaler og fremmet forslag som høringsinstansene ikke har hatt mulighet til å forutse og dermed uttale seg om. For kommunene innebærer dette at staten har tredd en markagrense ned over hodene på dem uten den dialogen som var lovt. For landbruket innebærer det at alle bygge- og anleggstiltak i landbruket plutselig blir forbudt, mens tidligere signaler fra regjeringen har vært at landbruket stort sett skulle kunne fortsette sin virksomhet på samme betingelser som i dag.

Forbudet mot bygge- og anleggstiltak er meget omfattende. I lovteksten er det presisert at forbudet omfatter «for eksempel oppføring, riving, endring, herunder fasadeendringer, endret bruk og andre tiltak knyttet til bygninger, konstruksjoner og anlegg, samt terrenginngrep og opprettelse og endring av eiendom». Et slikt forbud vil måtte bli en klam hånd over landbruket i Oslomarka. I utgangspunktet vil forbudet for eksempel kunne gjøre det umulig å oppfylle nye krav som stilles til bygninger for husdyrhold, med nedleggelse av husdyrdrift og endret kulturlandskap som følge. Byggeforbudet vil heller ikke gi mulighet for å gjøre de investeringer som er nødvendige for å legge om fra en produksjonsform til en annen. Med et slikt forbud er det derfor vanskelig å se at det på sikt er mulig å bevare og utvikle et aktivt og levende landbruk på eiendommer som ligger innenfor markagrensa. At nødvendige tiltak i jord- og skogbruk må baseres på en uforutsigbar dispensasjonspraksis blir helt uakseptabelt. Loven vil derfor skape en museumssituasjon for landbruket i Oslomarka uten mulighet for tidsmessig utvikling, men med alle muligheter for nedleggelse.

Regjeringens forslag om at markaloven skal gi hjemmel for å verne friluftslivsområder, var ikke like uventet som forbudet mot bygge- og anleggstiltak i landbruket. Dette var også foreslått i høringsutkastet. I våre høringsuttalelser var vi imidlertid klare på at et eventuelt slikt vern måtte føre til full erstatning etter de samme regler som gjelder ved vern av naturreservater etter naturvernloven. I regjeringens lovproposisjon har de ikke bare unnlatt å endre bestemmelsene - de har ikke en gang foretatt en vurdering av spørsmålet.

Selv om det i enkelte områder som vernes kan være aktuelt å skjøtte skogen for å framelske spesielle verdier for friluftslivet, vil et slikt vern uansett ikke la seg kombinere med en næringsmessig utnytting av skogen. Vern av friluftslivsområder vil derfor innebære de samme konsekvenser for berørte skogeiere som annet skogvern. At regjeringen da legger opp til at det ikke skal gis erstatning for de økonomiske tapene på samme måte som ved opprettelse av skogreservater, blir derfor uforståelig. Vi frykter at regjeringen med dette legger grunnlaget for mange framtidige konflikter mellom skogbruksinteressene og friluftsinteressene. En konflikt som ingen av partene ønsker og som kunne vært unngått ved en lovfestet rett til full erstatning.

Vårt håp ligger i at Stortinget bruker sunn fornuft og foretar endringer i lovforslaget som gjør det levelig for eiere og brukere i Marka. Dette forutsetter at det ikke blir innført et generelt forbud mot bygge- og anleggstiltak i landbruket, og at grunneierne sikres erstatning for det økonomiske tapet de blir påført ved vern av friluftslivsområder. Vi nekter i utgangspunktet å tro at det politisk er noen som ønsker å ramme landbruket i marka på den måten lovforslaget gjør.