Fra begynnelsen av 1980-tallet til 2008, var i praksis mye av den økonomiske veksten i Vesten gjeldsbasert. Manglende inntektsvekst for arbeidstakere, særlig i USA, der inflasjonsjustert medianinntekten bare har økt med rundt 10 % på drøyt tretti år, har i stor grad vært kompensert gjennom en historisk privat gjeldsboble fundert på et pyramidespill knyttet til økende eiendomspriser. Gjeldsvekst erstattet inntektsvekst, samtidig som inntektsforskjellene i USA steg til omtrent sammen nivå som i tradisjonelle bananrepublikker.
Da den private boblen sprakk i kjølevannet av at de dårligst sikrede huslånene (subprime) fikk økende mislighold i USA, ble ringvirkningene kraftige og det viste seg at en rekke europeiske land hadde tilsvarende boligbobler, med Irland, Storbritannia og Spania som fremste eksempler.
Felles for alle land var at bankene ble reddet av fellesskapet og med den følge at statsgjelda eksploderte. For Irland ble situasjonen spesielt krevende da gjelda ble tredoblet fra drøye 30 til rundt 100 % av bnp. Andre land ble den omlag doblet til 60 % som i Spania eller til 100 % i USA. Særlig ille ble dette for land med stor statsgjeld fra før som Hellas. Landets kreativ bruk av statistikk, sammen med ikke ubetydelig privat gjeld, tok kvelertak på økonomien.
Helles har nå en gjeld på om lag 330 mrd euro eller 150 % av bnp. Med 5 % rente betaler de om lag 17 mrd bare i renter. Med en skatteinngang på 46 mrd betyr det at de bruker over 1/3 av skatteinntektene bare på renter. Problemene stopper ikke her. Ved og bare betale renter så stiger fortsatt gjeldsbelastningen. Det skyldes for det første at økonomien krymper. I 2011 er det ventet at den minsker med 4 prosent. For det andre er det store underskudd på statsbudsjettet. Det vil bli rundt 10 % i år. For 2011 er det da forventet at gjeld i forhold til bnp vil øke med rundt 14 %.
Regnestykket over viser hvorfor gjeldsordninger uten store gjeldskutt ikke er bærekraftige – gjelda stiger for raskt i en økonomi som krymper og har store budsjettunderskudd. En autorativ gjennomgang av gjeldskriser utført av de amerikanske professorene Reinhardt og Rogoff viser at ved gjeldsgrad over 90 % av bnp oppstår ofte problemer mer tilbakebetaling og redusert økonomisk vekst. De fleste land i eurosonen er over dette nivået eller på rask vei mot det.
Nå står Tyskland igjen som jokeren i redningsarbeidet for en fallert valutaunion. En union som for første gang i historien ga samme pengeenhet til land uten samme økonomiske styre. Felles kapital, men ikke felles banker - felles valuta, men ikke felles skattepolitikk. den sterkeste valutaen i Europa, D-mark, inngikk en valutaunion med bl.a. den svakeste – drakmen, så har det hjulpet Tyskland til å holde sin egen valuta nede og styrke eksporten. Det har vært en merkantilistisk strategi fra Tyskland for å opprettholde sitt eksportoverskudd som verdensledende eksportør i kamp mot Kina. Og Kina på sin side har knyttet sin yuan til dollar for å sikre egen eksportindustris konkurransekraft.
Tyskland må nå betale for sin valutastrategi og utvide sitt medansvar for de land som er med i eurosonen. Planen som Merkel og Sarkozy ble enige om 21. juli i år på vegne av resten, innebærer likevel ingen reell løsning på problemene. Den kutter relativt marginalt i Hellas statsgjeld. Derimot forlenges nedbetalingstiden ytterligere og rentene senkes litt til 3.5 % på ny gjeld. Fortsatt er ikke dette en oppskrift for å gjøre gjeldsbelastningen langsiktig bærekraftig, men den bedrer situasjonen kortsiktig. Videre gir EU sammenliknbare betingelser til Irland og Portgual for å forsøke å hindre at situasjonen blir vanskeligere der. Uten ny vekst sterk vekst er det stor fare for at også dette økonomiske initiativet mislykkes.
Første gang EU-lederne kom sammen i samme ærend var mai 2010. Da lånte de penger til Hellas og opprettet et Europeisk økonomisk stabiliseringsfond, større en krisefondet USA satte opp høsten 2008. De håpet at problemene ikke ville spre seg. Siden har Irland og Portugal måttet ha hjelp, og Hellas-løsningen holdt bare et drøyt år. Dette fondet er nå utvidet økonomisk og politisk gjennom et bredere mandat for bruken av fondsmidlene. Først og andre akt er over, men problemene er ikke løst. EU har bare kjøpt seg tid.
Pengene holder ikke til å løse Italias og Spanias gjeldsproblemer som nå er i ferd med å komme til overflaten. Spania har store uløste bankproblemer og betydelige urealiserte tap i eiendomssektoren. Italia sliter med et svært sårbart næringsliv og verdens tredje største statsgjeld der markedets frykt for mislighold er økende. Spania betalte nylig 6 % rente på sitt siste obligasjonslån, høyt over de 3.5 % som tilbys Hellas, Portugal og Irland. Skulle markedsrenta stige mot sju prosent vil også disse landene nå gjeldsgrensa, akkurat som private husholdninger gjorde i 2008.
Forhåpentligvis blir ikke dette spre seg til Frankrike eller Tyskland som begge har over 80 % gjeld av bnp og også deres gjeld vil fortsette å øke, som følge av budsjettunderskudd og bidragene for å bøte på andre lands gjeldskrise.
Det er vanskelig å se en reell håndtering av gjeldsproblemene uten bred gjeldssanering og at noen land går ut av eurosonen. Men da må tapene fordeles og gjøres håndterbare og prosessen må være velforberedt og effektiv. Videre må bankvesenet sikres tilstrekkelig kapital i hele eurosonen for å unngå fullstendig sammenbrudd, lik det som skjedde sommeren 1931 da den østerrikske kredittanstalten gikk overende. Den høsten var børsene stengt flere måneder. La oss håpe at politikere, sentralbanker og øvrig bankvesen nå bruker den dyrkjøpte tiden som ny gjeldsløsning har gitt, til å skape varige løsninger.
Utviklingen av det gigantiske euroeksperiment er en av de viktigste faktorer som styre den økonomiske utvikling i vår tid.
Forfatteren arbeider for tiden med en bok om den vestlige gjeldskrisa på forlaget ResPublica