Bygge landet eller signalbygg for Reitan?
Av Nils T. Bjørke, leder i Norges Bondelag
Colonialmajor
-og Rema 1000-gründer Odd Reitan, drømmer om å bygge signalbygg i hjembyen Trondheim som skal bære hans navn – Reitan Towers. Og han drømmer om en ny revolusjon i dagligvarehandelen der de store kjedene skal knytte til seg egne bønder og egen næringsmiddelindustri som skal produsere egne varer kun for Rema 1000. Det blir bedre og billigere både for forbrukere og bønder, som slipper unna det ineffektive landbrukssamvirket, slår colonialmajoren kjekt fast i et tosiders oppslag i Aftenposten sist mandag. Hvor mye han og Reitan-gruppen har tenkt å tjene ved å ta ytterligere kontroll over matvarekjeden, tier han om.
Men har Reitan rett?
Er norske forbrukere og norske bønder tjent med at matvaregiganter som Rema 1000 skaffer seg kontroll over norske matvareprodusenter og deler av norsk næringsmiddelindustri? Alle iland regulerer og subsidierer eget landbruk i en eller annen form fordi matproduksjon blir ansett for å være livsnødvendig for nasjonens framtid. Norsk matproduksjon, basert på et variert landbruk over hele landet gir norske forbrukere tilgang til ren og sunn mat, de får et land med levende bygder og et kulturlandskap som holdes i hevd. Det danner også grunnlaget for å bruke resursene landbruket har også innenfor omsorgstjenester, matinnovasjon og turisme. I 2008 omsatte turistnæringen for 108 milliarder kroner. Vi hadde hatt mye mindre å tilby utenlandske turister om det ikke bodde folk i distriktene.
Den norske jordbruksmodellen.
Reitans utspill representerer et kraftig angrep på den landbrukspolitikken som har hatt flertall i etterkrigstidas Norge. Den kjennetegnes av et ønske om at vi i Norge skal produsere mat på de landbruksarealene vi har over hele landet. Til beste for oss alle. For å få dette til har næringa selv, politikere og byråkrater sammen etablert en modell med årlige jordbruksforhandlinger og markedsordninger der produsentene selv har ansvaret. Gjennom tre generasjoner er det bygd opp en landbrukspolitikk som gjør at vi fortsatt produserer mat av svært god kvalitet i hele det langstrakte landet. Den som i dette århundret har kjørt bil i de svenske gläsbygdene forstår at i dag står Norge alene igjen blant de nordiske landene med ei relativt velfylt landbrukspolitisk verktøykasse som flere land i Europa nå begynner fatte interesse for. Norges Bondelag engasjerer seg sterkt for at den norske jordbruksmodellen skal være en av grunnsteinene i ny melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikk.
Norske bønder
- produserer halvparten av den maten vi nordmenn spiser. Matproduksjon i Norge sysselsetter 100.000 mennesker, og er dermed en av fastlandsnorges aller største næringer. I 2009 sørget landbruket og næringsmiddelindustrien for fire prosent av BNP. Grunnmuren er 50.000 gårder, stort sett familiebruk, som leverer råvarer til flere tusen matvareprodukter. På grunn av det høye kostnadsnivået i Norge, lønner det seg ikke for norske produsenter å foredle rådvarene i utlandet. Det lønner seg heller ikke for næringsmiddelindustrien å foredle utenlandske råvarer. Altså er norske bønder og norsk næringsmiddelindustri gjensidig avhengig av hverandre. Næringsmiddelindustrien utgjør 40.000 av de 100.000 arbeidsplassene knyttet til norsk landbruk. I mange distriktskommuner er næringsmiddelindustrien hjørnesteinsbedrifter, og den betyr også mye i mer sentrale strøk. I Oslo er næringsmiddelindustrien med sine 5.300 arbeidsplasser, nest største industrigren etter grafisk industri.
Global oppvarming
-og klimaendringer er et av verdens store utfordringer. Jordsmonn og skog binder betydelige mengder CO2 , landbruket vil i årene som kommer være en av de viktigste bidragsyterne for å redusere Norges utslipp av klimagasser. I tillegg kan landbruket forsyne Norge med fornybar energi. En annen global utfordring er å greie å øke verdens matproduksjon med 70 prosent fram til 2050 for å mette et stadig økende antall mennesker. Denne økte produksjonen må skje til tross for klimaendringer og økt konkurranse om ressursene. Prisen på mat henger sterkt sammen med prisen på olje og situasjonen i 2008 med høye oljepriser og sviktende avlinger resulterte i sterkt økte matpriser i verden utenom i Norge. Prisen på olje vil øke i årene fremover og med dagens jordbruksmodell vil norske forbrukere sikres forsvarlige matpriser også i fremtiden. Norge vil også oppleve befolkningsvekst og behov for økt matproduksjon. Befolkningsprognoser viser at vi kan være seks millioner nordmenn i 2030. For å klare målsettingen om 50 prosent sjølbergingsgrad om 20 år, vil det være nødvendig å øke matproduksjonen i Norge med 20 prosent. Skal vi klare det, trenger vi fortsatt et tett samarbeid mellom næring, myndigheter og samvirke i den norske jordbruksmodellen. En modell som skal sørge for levelige kår for bøndene, matproduksjon over hele landet. Den norske jordbruksmodellen er fremtidsrettet og vil sikre forbrukere stabile matpriser i en verden med økende råvarepriser og økt etterspørsel etter mat.
Får colonialmajor
- og godseier Odd Reitan fra Lade det som han vil, undergraves den norske modellen. Da vil stor kjeder kunne hente ut profitt fra store produsenter som har tilgang til store produktive landbruksarealer i lønnsom nærhet til næringsmiddelbedriftene. Mens samvirkebedrifter som Nortura og Tine må ta seg av distriktsjordbruket som driver landbruk under vanskeligere forhold lengre unna industrien. Reitan frister med billigere mat for forbrukerne. Det spørs hvor "billig" denne maten blir for det norske folk om distriktslandbruket i Norge raseres.
Finanskrisa
Finanskrisa lærte oss at verden trenger bedre styring, og smartere bruk av markedet. Produsenter , industri og myndigheter i Norge har samarbeidet om å forme landbruksnæringa i tre generasjoner. Det har gitt oss ren og sunn mat til en stabil pris både i oppgangs- og nedgangstider. Odd Reitan vil ha hånd om mer av matvarekjeden for å kunne tjene enda mer penger så han kan bygge seg sitt Reitan Tower i Trondheim. Norges Bondelag vil ha en landbrukspolitikk som bygger landet. Det er en stor forskjell.