Siden nødvergeretten i 1993 ble innskrenket til kun å gjelde ”under direkte angrep på bufe og tamrein”, har Norges Bondelag arbeidet aktivt for å styrke husdyreiers rett til å forsvare seg mot angrep fra rovdyr. Norges Bondelag er derfor positiv til at Miljøverndepartementet nå har sendt på høring et forslag om å endre viltlovens § 11 om nødverge. Samtidig er Norges Bondelag svært kritisk til forutsetningene som departementet stiller for at nødvergeretten skal kunne brukes. Miljøverndepartementets skiller i sitt forslag mellom nødverge utenfor og innenfor innhegnet område.
A: Utenfor innhegnet område: Departementets forslag innebærer at det innføres adgang til felling av gaupe og jerv til forsvar av bufe og tamrein uten at det foreligger et direkte angrep. Det må imidlertid foreligge en aktuell fare for skade, samt sannsynlighetsovervekt for at angrep vil finne sted. Bjørn kan etter forslaget felles etter de samme vilkår, dersom bestandsmålet for bjørn er nådd. Forslaget fra departementet har tatt utgangspunkt i innspillet fra Norges Bondelag, samt kravet i svensk rett mht. sannsynlighetsovervekt for at angrep vil finne sted. Departementet har i tillegg tatt utgangspunkt i bestandssituasjonen for hver enkelt art og kriteriene i Bern-konvensjonen. Etter en gjennomgang av bestandssituasjonen har departementet konkludert med at det bare er for jerv og gaupe endringen skal gjelde for, samt for bjørn ”når det nasjonale, ev. det regionale bestandsmålet er nådd”. For ulv konstaterer departementet at bestandsmålet ikke er nådd. Derfor foreslår departementet ingen endring når det gjelder adgangen til å felle ulv til forsvar av bufe og tamrein, dvs. at gjeldende 2. ledd om ”direkte angrep” opprettholdes som betingelse for ulvefelling i nødverge.
B: Innenfor innhegnet område: Det foreslås innført en adgang til felling, uten at det foreligger et direkte angrep, av rovdyr (også ulv) som kommer innenfor et hegn med produksjonsdyr (inkludert fjærfe, hest og bier) eller hund. Det er et vilkår at inngjerdingen tilfredsstiller kravene til rovdyrsikre gjerder fastsatt av Direktoratet for naturforvaltning. Viltloven har i dag ingen særskilt regel for rovdyrskader som skjer på inngjerdet område, verken for skader på husdyr eller hund. Forslaget er basert på svensk lovgivning. Begrunnelsen fra departementet er at regelen kan motivere husdyreiere til å oppføre slike gjerder og dermed bidra til forebygging, i tråd med Soria-Moria. Departementets syn er at en generell adgang til felling uten at det foreligger direkte angrep bør begrenses til tilfeller der eier har forsøkt å forebygge angrep gjennom oppføring av rovdyrsikre gjerder. Departementet peker også på at en bestemmelse med lempeligere krav til selve inngjerdingen, tilsvarende det krav som finnes i den svenske bestemmelsen, vil kunne få annerledes og mer dramatiske konsekvenser i Norge. Grunnen til dette er at det i Sverige er en langt sterkere tradisjon for å holde dyrene på innmarksbeite.
Norges Bondelags syn på nødverge:
A. Bern-konvensjonens som juridisk forpliktelse? Norges Bondelag innhentet i 2001 en juridisk utredning om Bern-konvensjonen fra professor dr.juris Geir Ulfstein ved Universitetet i Oslo,. Ulfstein konkluderer med at konvensjonen betrakter de eksisterende ulvene i Norge og Sverige som en bestand – den sør-skandinaviske ulvebestanden – som består av flere familiegrupper, par og streifdyr. Det følger ikke av konvensjonen noen forpliktelse til å ha levedyktige bestander i hvert enkelt land, dermed heller ikke i Norge. Prof. Ulfstein konkluderer med at Bern-konvensjonens krav om å avverge alvorlig skade på husdyr ikke innebærer at skade allerede er skjedd, da det er tilstrekkelig at fellingen skjer preventivt for å avverge en skade som truer. Det er heller ikke noen betingelse for felling at det må foretas en individuell vurdering av om den enkelte ulv eller den enkelte familie innebærer en fare for alvorlig skade. Det er derfor ingen juridisk forpliktelse etter Bern-konvensjonen til å sette krav om at bestandsmålet for det enkelt rovdyr må være oppfylt for at nødverge kan anvendes.
B. Bestandsmålet oppfylt som betingelse for nødverge? Norges Bondelag er imot at nødvergeretten kun kan brukes når bestandsmålet er oppfylt. Det er mye uenighet om bestandssituasjonen, både om registreringsgrunnlaget og myndighetenes vilje/evne til å få et omforent grunnlag for dette. For bjørn skal nødvergeretten etter forslaget dessuten kun gjelde ”når det nasjonale, ev. det regionale bestandsmålet er nådd”. Det vil derfor være høyst uklart for de berørte husdyreiere om i hvilke situasjoner nødverge kan anvendes når den etter forslaget kun skal kunne benyttes etter en høyst uklar bestandssituasjon, samt usikkerhet om hvorvidt det er det nasjonale eller regionale bestandsmålet som skal legges til grunn. Derfor vil bestemmelsen innebære mer uklarhet enn hva dagens nødvergebestemmelse tilsier.
C. Sannsynlighetsovervekt for at angrep vil finne sted? Departementet forslag om å innføre kriteriet ”sannsynlighetsovervekt” i gjerningsbeskrivelsen som betingelse for å kunne benytte nødverge, vil skape uklarhet både for den enkelte husdyrholder og påtalemyndighet/domstoler om hva som i praksis menes med bestemmelsen. Det vil være svært vanskelig i en gitt nødvergesituasjon å vurdere forskjellen og nyansene på om et angrep er umiddelbart forestående eller om det er sannsynlighetsovervekt for at angrep vil finne sted. At disse to situasjoner av såkalt ”fin-jus” skal utgjøre grensedragningen mellom straffri og straffbar opptreden vil ikke bli forstått og akseptert av husdyrholdere. Norges Bondelag mener at sannsynlighetsovervekt ikke bør inngå i gjerningsbeskrivelsen, da kriteriet uansett ikke vil innbære en klargjøring og lemping av bestemmelsen slik det er nedfelt i Soria Moria-erklæringen. På samme måte som for kravet om bestandsmål, vil krav om sannsynlighetsovervekt innebære mer uklarhet enn hva dagens nødvergebestemmelse tilsier.