Kjelde: Norsk Landbrukssamvirke

 Norge er et grasland. Graset og alt kornet som ikke kan anvendes til mat må videreforedles via husdyrene for å bli mat til folk. Bare i overkant av 10 prosent av jordbruksarealet kan nyttes direkte uten å gå veien via dyremagen.

Det totale dyrkbare arealet i Norge er ikke stort nok til at vi i dag klarer å dekke fôrbehovet til husdyrene våre. I Norge har kornarealet og utmarksbeite totalt sett gått ned siden begynnelsen av 90-tallet på grunn av nedlegging eller omlegging av jordbruksjord. De siste fem årene har samtidig kornavlingene stagnert både grunnet dårlig lønnsomhet og klimatiske forhold, med mye nedbør om sommeren og høsten som har påført kornprodusentene store tap.

Norge har store beiteareal som må utnyttes for å ha så høy selvforsyning som mulig.

Kravet om billig mat legger press på at matproduksjonen skal foregå så effektivt som mulig. Norske husdyr yter stadig mer; de vokser fortere, gir flere avkom og har potensiale for å melke mer. For at vi skal nyttiggjøre oss husdyrenes potensiale må de fôres med mye protein og fettsyrer av spesiell kvalitet. Like fullt, gras i form av beite, høy eller surfôr er fôrbasis til alle drøvtyggere. Det er fôr basert på lokale ressurser, ofte dyrket i marginale strøk som ikke har forutsetninger for annen produksjon. Men det er arbeidsintensivt og krever kostbare innsatsfaktorer.

Norge har hverken klimatiske eller topografiske forutsetninger for en høyindustrialisert kornproduksjon. Derfor har løsningen blitt økt import av blant annet billig soyakonsentrat fra Brasil og palmetinsyre fra Malaysia. Denne «løsningen» kan imidlertid føre til at billig kraftfôrimport utkonkurrerer både norsk gras- og kornproduksjon.

Tang og tare

Prosjektet har som hovedmål å erstatte vår fôrimport med norske fôrvarer. For å lykkes med dette skal forskerne angripe problemstillingen tverrfaglig. Det handler blant annet om å få mer ut av de fôrvekstene som dyrkes i dag ved bedre agronomisk praksis, og om å utvikle bedre sorter og dyrke nye arter.

I tillegg må fôrets egenskaper etter høsting forbedres ved hjelp av fôrteknologi, og kua, grisen, fjørfe og laksens evne til å utnytte fôret må også forbedres. På den måten kan både fôrmengden og proteinandelen i norskavlet fôr øke.

Ikke minst skal forskerne finne og utvikle nye fôrråstoff fra utradisjonelle kilder som tang og tare, cellulose og biogass. Norge har en lang kyst med mange tang- og tarearter, og nesten 40 prosent av Norges landareal er dekket av skog. Klarer vi å ta disse naturressursene i bruk på en økonomisk lønnsom måte, kan soya fra Brasil bli en unødvendig importartikkel i en ikke alt for fjern framtid.