Det skriver Agri Analyse i sin ferske rapport «Vestlandsjordbruket – vinn eller forsvinn?». Rapporten ble bestilt i november av Møre og Romsdal Bondelag, Hordaland Bondelag og Sogn og Fjordane Bondelag gjennom Samarbeidsrådet Vest.

Kanaliseringspolitikken som ble gjennomført fra tidlig 1950-tall og framover har vært viktig for å sikre best mulig utnyttelse av norske ressurser. Agri Analyse har derfor sett på bakgrunnen for denne produksjonsfordelingen, og om hvorvidt fordelingen er i ferd med å reverseres i Vestlandets disfavør. Slik ønsker en å bidra til kunnskap om hvordan trendene kan snus og i hvilken grad blant annet jordbruksavtalen er årsak til dagens situasjon i vestlandsjordbruket.

Samtidig påpekes det fra Agri Analyse at det er viktig å understreke at med dagens utvikling i oljesektoren er det muligheter for å revitalisere fastlandsøkonomien og ikke minst jordbruket. Relativt små midler her vil kunne gi store effekter i verdiskaping og sysselsetting.

Les hele rapporten på 70 sider fra Agri Analyse – klikk her

 

Sammendraget på to sider kan du lese her nedenfor:

Kanaliseringspolitikken som gir arbeidsdelingen i norsk jordbruk, har vært sentral i etterkrigstidens landbrukspolitikk, og er avgjørende for en høyere selvforsyningsgrad og best mulig utnyttelse av Norges ressurser. Politikken har lagt til rette for at arealet som kan brukes for å dyrke korn, anvendes til dette, og for at melk og storfekjøttproduksjonen i hovedsak skjer på arealer som kun er egnet til grovfôr. Dette har økt den totale selvforsyningsgraden og verdiskapingen i norsk jordbruk, samt vært viktig for produksjon av fellesgoder.

I dag ser vestlandsjordbruket en større nedgang i antall bruk og areal sammenlignet med resten av landet. Fra begynnelsen av 2000-tallet klarer ikke de gjenværende bøndene å drive videre arealene som blir frigjort fra de nedlagte brukene, og flere områder trues av «sistebonde »-effekten, der det kun er én eller få gjenværende bønder, og slutter de eller den, vil alt areal i en grend gå ut av drift.

Selv om brukene på Vestlandet vokser, klarer ikke gjennomsnittsbruket i Hordaland og Sogn og Fjordane å holde tritt med landsgjennomsnittet. Møre og Romsdal har vokst som andel av landsgjennomsnittet, men utgjør fremdeles bare 85 prosent av landsgjennomsnittets størrelse. Teigstørrelsene i Hordaland og Sogn og Fjordane er svært lav sammenlignet med landsgjennomsnittet, mens den er noe større i Møre og Romsdal.

Trenger revitalisering

Areal-avgangen kombinert med løsdriftskrav og generelt behov for fornying er et tydelig varsel om at en trenger virkemidler til revitalisering i vestlandsjordbruket. Ellers risikerer Norge at dette arealet forsvinner i stort omfang i løpet av de neste ti årene.

Vi ser allerede at Vestlandet ikke klarer å holde følge med resten av landet hva gjelder produksjon som andel av landsproduksjonen. Statistikken viser at Vestlandet mister andeler av produksjonen på storfe- og sauekjøtt, melk og frukt og bær. Mulighetene for å opprettholde matproduksjonen på norske ressurser svekkes ved at vestlandsjordbruket blir svekket. Dette er i strid med de politiske ambisjonene om å øke matproduksjonen basert på norske ressurser, og et landbruk i hele landet. Det svekker norsk verdiskaping, kulturlandskap og bosetting, samt norsk matsikkerhet.

Distriktseffekt

For å forklare hvorfor Vestlandsjordbruket gjør det relativt dårligere enn resten av landbruket, undersøkes de jordbrukspolitiske virkemidlene som er antatt å ha en distriktseffekt som andel av jordbruksavtalen og i reelle verdier. Disse ordningene ser ut til å vokse noe med utviklingen av flere virkemidler, fra rundt 68 prosent av jordbruksavtalen i 2000 til 80 prosent i 2016. Virkemidlene med en ren distriktsprofil har holdt seg stabile på ca. 11 prosent i tidsrommet 2000–2014. I reelle verdier svekkes derimot virkemidlene totalt sett fra 2000 til 2014 ettersom bevilgningene for noen virkemidler kuttes, og fordi jordbruksavtalens verdi faller i inflasjonsjusterte kroner.

Fordi de ulike landsdelene har svært forskjellige geografiske utgangspunkt for produksjonen, er de strukturelle virkemidlene som sikrer relativt bedre kår for de mindre brukene, viktige for Vestlandet. Arealtilgangen er mindre, og vestlandsjordbruket når dermed storskala-ulempene med mellom annet høye transportkostnader før andre deler av landet. Potensialet for at brukene skal vokse er dermed mindre.

Endringer i strukturelle virkemidler

Endringer i strukturelle virkemidler i favør av større bruk blir spesielt tydelige når man ser på husdyrtrappene og endringene i arealtilskuddene. Det er spesielt i jordbruksforhandlingene i 2000 og 2014 at strukturen er blitt utfordret: I 2000-avtalen «tok man i bunnen» ved å kutte i tilskuddssatsene for de minste brukene og øke tilskuddene for de større brukene. I 2014 «gav man i toppen» ved at man løftet taket på antall husdyr som ble støtteberettiget, doblet det totale maksbeløpet for husdyrtilskudd og videreførte utjevningen av husdyrtrappene (det vil si at den første trappen inneholdt et større antall dyr oppover). Etter endringene i 2014 kunne man potensielt søke om husdyrtilskudd til inntil 1940 sau. I den tidligere utformingen av husdyrtilskuddet var tanken at sauene over 300 dyr måtte lønne seg selv, da det ikke ble gitt tilskudd til disse. Med endringene i 2014 forsvinner en del av strukturelementet i husdyrtilskuddene.

Det ble brudd i jordbruksforhandlingene i både 2000 og 2014. I jordbrukets forhandlingsutvalg fra 2000 heter det at «den fordelingsprofilen som Staten har presentert (…) er et alvorlig angrep på distriktsjordbruket». Det er dermed flertallet på Stortinget som har fått gjennom de store strukturelle endringene i innretningen av husdyrtilskuddet.

Framtida utfordrende

De hurtige strukturendringene kombinert med en sterkere markedsretting av inntektene i landbruket vil gjøre framtida for vestlandsjordbruket utfordrende. De kombinerte melk- og storfekjøttprodusentene fikk i 2000 45 prosent av inntektene sine fra tilskudd, mens i 2015 var andelen sunket til 32,5 prosent. En høyere inntekt fra markedet er relativt mer viktig for større bruk. Saueprodusentene fikk både i 2000 og 2015 rundt 62,6 prosent av inntektene sine fra tilskudd. Statistikken viser også at inntektene i vestlandsjordbruket allerede er av de laveste i jordbruket.

Dersom man ønsker en sterk landbrukssektor i en grønn omstilling, og en matproduksjon basert på norske ressurser, må en sette inn mer ressurser for å snu utviklingen. Rapporten drøfter til slutt noen forslag til virkemidler, som for eksempel gjeninnføring av tak på dyr som er berettiget husdyrtilskudd og innføring av et driftsulempetilskudd som kan tas i bruk for å stoppe og snu nedgangen i arealene og produksjonen. Det diskuteres også et tilskudd for produksjon av egenprodusert grovfôr. Et investeringsprogram for jordbruket med gjennomsnittsbruket som utgangspunkt vil også være viktig. Videre må strukturprofilen forsterkes for husdyr og areal. Det er mulig å snu utviklingen på Vestlandet, men det krever en fokusert virkemiddelbruk og en sterkere finansiering av den norske jordbruksmodellen enn i dag.