Jeg vil nå fortelle dere litt om hvordan jeg starta som ung bonde i 2007. Da overtok jeg familiegården etter min far. Flere år før jeg overtok hadde jeg vært helt klar på at jeg skulle drive gården, det skulle være dyrehold, nærmere bestemt ammeku. I 2008 startet jeg med bygg i tilknytning til den gamle driftsbygningen med plass til 22 mordyr på talle, med vårkalving for så videre å selge kalven på høstkanten. Synes at jeg bygde til mange den gangen, og for litt fram i tid, men der tok jeg feil. Jeg likte produksjonen svært godt og fylte dermed fjøset allerede i 2009, det resulterte i at jeg bygde om den gamle driftsbygningen og fikk dermed plass til 18 mordyr til på talle, her også vårkalving og salg av kalv på høsten. Har ligget på ca. 40 kalvinger i året siden 2011. Har gradvis fått mer tilgang til både beite og slåttemark. 

Nå har det gått 7 år siden jeg starta opp, 40 mordyr på talle i kaldt-fjøs, temperatursvingninger og da blir halmen fort blaut og dyra blir også litt møkkete.  Jeg har nå kommet til et punkt, hva gjør jeg?  Det står mellom å kutte ned til ca 15 kuer og få meg en fast jobb eller å bygge et nytt isolert fjøs med blautgjødsel til 80 mordyr.  Skulle jeg gå for det siste er dette en stor investering, så stor at jeg forplikter meg til å drive i 20 år framover. Mulig at noen tenker at jeg vil bygge for stort, men jeg har beiteressursene som skal til og slåttemarka. Har også stor tro på at både dyra og jeg ville trives mye bedre i et lyst og moderne fjøs og dermed kunne oppnå bedre resultater. Har vært og kikka i tilsvarende bygg, og så fort at man fikk mye bedre oversikt over dyra. 

Sylvi Listhaug mener mye om å drive stort, men hva er stort nok? Samvirke, vil det også bli avviklet i blårussens ånd? Det føles ganske risikabelt å tenke investering i disse dager, det er så lite forutsigbart, spesielt når man bor i østre del av Aust-Agder så er man avhengig av et oppegående samvirke.  Har tenkt om det er den rette tida å investere nå, kanskje er det, eller kanskje ikke. Skulle Listhaug finne på å avvikle samvirke og heller la bondekannibalismen råde, så er det vel egentlig ikke så mye vits i å invistere i det hele tatt .
Da ser jeg for meg kun noen fabrikker, oppkjøpt av matvarekjeder som da leier inn billig arbeidskraft fra utlandet og produserer mat på de mest egna områdene. Utkantene gror igjen og vi ser en økende tendens av fraflytting. Min påstand er at samvirke ikke bare er til for bonden. Men den er faktisk også en viktig faktor i distriktspolitikken.

Knut Erik Ulltveit