Av Tor Erik Leland - fylkesleder Vest-Agder Bondelag:

Berit Helberg har vært på rovdyrdemonstrasjon i Oslo. I tillegg kjenner hun en snekker og en baker. Hun kjenner ingen sauebønder, men vet likevel at de insisterer på å leve som på 1800-tallet og nekter å tilpasse seg en verden i endring. Dette var hovedindegriensene i innlegget «Generasjoner, yrker, sau og ulv» som sto på trykk i Fædrelandsvennen forleden dag. Jeg takker ydmykt for at hun øser av sin kunnskap, men tillater meg likevel å bringe inn noen flere momenter.

Foto: øystein moiJeg kjenner både bakere og snekkere, men enda flere bønder. En av dem hadde jeg nettopp på taket. Bønder er brukende til så mangt, blant annet til å bytte pipehatter. Mannen på taket driver i dag som blikkenslager og ammekubonde. For noen år tilbake var han sauebonde med sauene på beite i egen skog, 300 kilometer fra dagens ulvesone, men rovdyrtapene ble så store at han mista motet og har investert i nybygg for storfe. Han vil aldri klare å leve som heltidsbonde, men han holder jord i hevd som ellers ville grodd igjen og leverer kjøtt som norske forbrukere etterspør. Ifølge Helberg burde han gitt opp, lagt ned, flytta til byen og være stolt over å fikse livet, og jeg måtte funnet en annen til å fikse pipehatten.

Dette er én av mange måter å tilpasse seg på som norske bønder gjør, hver eneste dag. Noen legger om produksjonen, andre gir opp, men veldig mange fortsetter heldigvis med sau og investerer i næringa. Vi ligger tross alt i en del av landet der stortingsflertallet har bestemt at beitedyr skal prioriteres, og ingen utnytter beitene som sauen. Det gjorde den også for 200 år siden. Men på 1800-tallet sultefôra vi noen kyr som melka omtrent én tidel av det dagens kyr gjør, og vi melka for hånd i lyset fra fjøslykter med levende lys. Jobben på jorda ble gjort med hest, og hesjing av høy var faktisk i oppstartsfasen. Men da som nå var det viktig å utnyttet matfatet i utmarka for både sau og storfe, og rovdyr som prøvde seg ble jaget eller jakta på, uten at man tok seg tid til å skrive fellingssøknad til fylkesmannen eller vente på at miljødirektoratet skulle behandle anken.

Og tro det eller ei, men i dag har bønder elektrisk strøm og innlagt vann, og vi vasker oss jevnlig også utenom badesesongen. Vi er den næringa som kan vise til høyest produktivitetsvekst i senere tid, og er nesten i overkant ivrige på å ta i bruk ny teknologi. Men fortsatt er vi så gammeldagse at vi baserer oss på fotosyntesen, som også fungerer utmerket i utmark. Og i tillegg må vi leve med at rovdyra kom tilbake og har formert seg. Storsamfunnet har tatt imot dem med åpne armer, det må også sauebønder leve med, men er det da for mye å forvente at storsamfunnet tar et visst hensyn til dem som rammes mest av rovdyras tilbakekomst? Tro det eller ei, men ulv skaper faktisk større problemer for sauebønder enn for forfattere.