Er det krise i norsk melkeproduksjon?

Det er nå lagt fram tallmateriale fra budsjettnemnda for landbruket som viser ei inntektsutvikling de siste to åra som synes ganske bra. Inntekta pr årsverk i landbruket har auka fra 185 000 kr til 236 000 fra 2008 til 2010, og en inntektsauke på vel 50 000 kr i snitt for alle produksjoner er slett ikke verst sammenlikna med det vi har sett i mange år før 2008. Tallenes tale viser at melkeproduksjon har hatt en inntektsauke på linje med dette.

Stemmer ikke det bildet som i vinter har vært tegna av en melkeproduksjon i krise? Avvikling og nedlegging av melkebruk har gått igjen i overskriftene og det snakkes om timelønn på langt under 100 kr. Kan det være krise i ei næring med ei inntektsauke på over 10 prosent pr år?

Budsjettnemnda tegner et bilde av gjennomsnittsbonden, men bak gjennomsnittstalla ligger stor variasjon. Denne består av ulike produksjoner, ulike bruksstørrelser, alle gårdbrukere er på samme måte som andre næringsutøvere ikke like flinke til å drive produksjonen og lede bedriften sin, og sist – og kanskje mest avgjørende – når og hvor mye er det investert på gården og hvor stor er gjelda.

Tallmaterialet fra budsjettnemnda viser ei budsjettert inntekt for 2010 for den gjennomsnittlige melkebonden på vel 242 000 kr pr årsverk (referansebruk med 20 årskyr). Dette tilsvarer ei timelønn på 131 kr pr time. Dette skal dekke godtgjørelse for arbeid og egenkapital. Det vil si at renter og avskrivninger på gjennomsnittsbruket er trukket fra. Materialet viser også at investert kapital i driftsbygninger, maskiner, husdyr og varelager på dette melkebruket er ca. 1,2 mill kr pr årsverk. Driftsbygningene utgjør av dette 0,5 mill kr pr årsverk. Kapitalslitet (avskrivningene) er beregna til ca 61 000 kr pr årsverk. Videre er gjennomsnittlig gjeldsnivå i landbruket ca 50 prosent, som tilsvarer ei gjeld på 600 000 kr pr årsverk. Med dagens rentenivå tilsvarer dette ca 30 000 kr i gjeldsrenter.

Budsjettnemnda verdsetter i sine beregninger kapitalinnsatsen etter historisk kostpris, dvs. kostnaden da investeringa ble gjort med fradrag av avskrivninger. Når en melkeprodusent må fornye driftsapparatet og investerer i ei moderne driftsbygning i dag, viser dagens byggekalkyler at han investerer 3 mill kr pr årsverk, det vil si 2,5 mill kr mer enn budsjettnemndas gjennomsnittsbonde. Det aller meste av dette blir lånegjeld.

Inntektsnivået har ikke gitt de store mulighetene for å bygge opp egenkapital, og dagens byggemåter gir ikke store muligheter for egeninnsats i byggeprosjektet. BU-tilskott og rentestøtte har som intensjon å redusere kapitalkostnadene slik at investeringene skal bli å leve med framover. Når BU-tilskottet som i Nord-Trøndelag er begrensa til 500 000 kr og rentestøtte til 2 mill kr pr bruk, vil tilskott + rentestøtte på de bruka der det er behov for nybygg, samt for samdriftsfjøs, ikke utgjøre mer enn 5-10 prosent av investeringa. Gjeldsnivået blir derfor ikke 50 prosent som for budsjettnemdas gjennomsnittsbruk, men derimot 90 prosent!

Summen av dette blir at det etter ei investering i driftsbygning for melkeproduksjon etter dagens krav og standard, ofte kan bli 2,5-3 mill kr som skal forrentes istedenfor 600 000 kr pr årsverk. Den melkebonden som satser i dag vil derfor ha 2-2,5 mill kr mer i lånegjeld pr årsverk enn budsjettnemndas melkebonde. Renter og avdrag på denne lånegjelda blir i størrelsesorden 200 000 kr , dvs det aller meste av inntekta på 242 000 kr går med til å dekke kapitalkostnaden med den nye driftsbygninga.

Dette er etter min mening krisa i norsk melkeproduksjon! Det er et stort behov for fornying av driftsbygninger, men dagens inntektsmuligheter i melkeproduksjon og for liten støtte til investeringene gjør at gjeldsnivået etter utbygging blir for tøft å leve med. Budsjettnemndas gjennomsnittsbonde finner vi blant 50-åringene som har gjort de tunge investeringene på bruket for 20 år sida. 25-åringen som skal investere i ei framtid som melkebonde står i fare for at det er minimalt igjen av driftsoverskuddet til dekning av eget arbeid dersom han går inn i et slikt prosjekt.

Hvordan kan dette løses? Generell auke i inntektsmulighetene er viktig, men auka støtte til investeringer i driftsbygninger er enda viktigere og vil treffe riktigere der behovet er størst. Auka bevilgninger til BU-tilskott og rentestøtte er et virkemiddel. Et annet virkemiddel kan være å gi mulighet til skattefri fondsavsetninger for å stimulere oppbygging av egenkapital til nye investeringer.

Det har alltid vært dyrt å bygge ny driftsbygning, men gjennom stor egeninnsats og privatuttak litt på sparebluss i noen år, har de fleste greid å gjennomføre investeringene med godt resultat. Forskjellen i dag er at investeringene i bygninger har blitt betydelig større på grunn av store krav til dyrevelferd, arbeidsmiljø, arbeidseffektive løsninger for å auke produktiviteten, samt generelt høgt norsk kostnadsnivå. Inntektsnivået i melkeproduksjon har ikke fulgt opp, og vi har kommet til et skjæringspunkt da det rett og slett blir for tøft å greie seg gjennom denne perioden etter investeringa. Skal vi skape rammevilkår for framtidsbonden, må inntektsmulighetene styrkes, kombinert med en auke i støttenivået til investeringer som virkelig betyr noe. Dersom dette ikke skjer, vil ikke melkeproduksjon være en attraktiv næring for flinke bønder i framtida.

Av Per Helge Haugdal,
bonde og rådgiver i økonomi ved Landbrukets Fagsenter Namdal